Tag Archives: Jazz

Trondheimsjazzen

Dette kåseriet ble skrev til forestillingen «Trondheim 2010» som Observatørene spilte på Dokkhuset før jul i 2010. Siden har den også blitt publisert i Jazznytt nr 03:2012.

No spælle dæm jazz i sola, på bæste tomta i by´n. I det samme huset som main spælle dein fineste klassiske musikken. Før spælt dæm jazz i kjelleran og på låfte. Og jazzmusikeran har blitt like sprekk og velkledd som bedriftslederan. Før hadd dæm langt hår, dæm drakk og røyka, og det som verre er. Da æ kom te Trondheim i 1992 vanka æ på jazzklubben i Lillesalen. Kjeller ´n på Olavshallen. Det gjor vi kvar helg vi som hadd langt hår, roinne brilla, skinnvæst  og som røkt pipe med Borcum Riff. Æ va me i jobbegjengen, så æ kom tidlig  – samtidig med musikeran. Det va musikera som John Pål Inderberg, Bjørn Alterhaug og Vigleik Storås. Dæm stæmt instrumentan og prøvd lyd, mens æ bar stola, heinta fram bardisken og drømt om å vårrå som dæm.

Men å vårrå me i arbeidsgjengen va itj så værst det heiller. Vi hadd gratis inngang, og det bæste va at etter konsertan va det jo itj nå vits i å sætt igjen et ølfat som det bærre va igjen en liten klunk i. Ryddinga gikk som ein leik. Og det siste som vart rydda va bardisken og vaktmesteren. Vaktmestera hate jazz. ”Det var et hælvete” sei trommeslager Kjell Johansen som begynte å spæll jazz i 1948. ”Dæm va etter dæ over ailt” sier Kjell. På dein tia mått main øv roint på skolan og Jazzmusikken vart kailt negermusikk. Det va Charlie Parker og Dizziy Gillespie som var dæm store, men det va itj så  enkelt dein gangen å hør på jazz, det va itj bærre å last dein ned på Mp3. Blaint dæm frælste va det Amerikanske jazzsendinger på Tysk radio mellom klokka tolv og ett på natta som va tingen. Plata og instrumenta mått main te Sverige for å kjøp.

I tillægg te å spæll konserta mått musikeran spæll te dains. På dein tia dainsa main te jazzmusikken.  Det va da main tjent pænga. Ein gang på 50-tallet tjent Kjell Johansen 1200,- kroner på ei romjul. Det var mye penger den gangen. På nyåret koinn Kjell  kjøp et helt nytt spisemøblement te kona, som plaster på såret etter at hun hadde vært heim alein med ungan fra julaften til 1. Nyttårsdag. Uten Samfundet hadd ikke Trondheim blitt noen jazzhovedstad. Bodega Band ble stiftet der i 1929 og Jazzklubben i Trondheim ble stiftet i 1950 i Knaussalen i samme huset.  På 50-tallet koinn man hør Trondheimsjazz på Hotell Cecil, på Bristol, og på Føniks. men etter at rocken kom i 1955 med Bill Haley´s «Rock around the clock”  mista jazzen  arbeiderklasseungdommen som no villa dains Rock. Jazzen vart intellektuell. Man skulle gjerne ha mørke solbriller, dress, pjatthatt og frakk med skrålommer. Det var plate-coveran til Chet Baker og ainner amerikanske stjerna som ført an. Velkledd var dæm før i tia å.

Da Bjørn Alterhaug kom te byen som lærerskolestudenten i 1966 var det jazzklubb på Astoria, men dein ailler viktigste plassen for aill som villa spæll jazz va Puben på Samfundet. På tirsdager var det jam, og etter stengetid fortsatt jammen på Musikerlåftet. Det var Låftet som va den tidas konservatorium

På 60 og 70 tallet va det å konserta på Kunstindustrimuseet. ”Jazz i museet”. Foran Hanna Ryggens bildeteppa  spælt blaint ainna Ben Webster, Joe Henderson og Dexter Gordon.  Etter vært ble Trubaduren et viktig sted for Trondheimsjazzen. Der gikk storbroren min på søndagan når han var innom byen. Det var et brunt sted med et blanda klientell, alkoholikere, sosialarbeidere, musikere og skuespillere i en salig blanding. Men jazzmusikken vart også tatt inn blaint fiffen, på Trøndelag teateret og der laga Bjørn Alterhaug, Tore Engstrøm, Per Husby og Carl Haakon Wasseland jazzmusikk tilPeer Gynt. Det va itj vanlig på dein tia at jazzmusikeran var tatt inn i varmen blaint teaterfiffen.

I 1979 starta Terje Bjørklund og Bjørn Alterhaug opp jazzlinja. Dein første jazzutdanningen i Norge. Det var langt fra enkelt å dra jazzen inn på konservatorie. Bjørklund og Alterhaug ble nødt til å ta ned lappan om at det va forbudt å spille pop og jazz på skolen sine instrument. Ein dag da  ein gammel ærverdig domorganist kom inn i et klasserom kor det lå en saksofon,  nektet han å undervis,  før saksofonen vart tatt ut av rommet.

Etter hvert fikk de også inn John Pål Inderberg som lærer på jazzlinja, ein cool fyr fra Steinkjer, som har bidrat sterkt te dein kvaliteten det e på jazzlinja i dag. I Namsos har Åge Aleksandersen fått ein egen statue, no e det på tide at John Pål får ein på Steinkjer. Da æ kom til byen på 90-tallet hørte vi jazz i Lillesal i Olavshallen, på Alex Jazzkafe, på Avantgarden, på Kjelleren og på Blue Garden. Ikke mye sollys på nånn av de plassene. Nå har jazzklubben flyttet til den flotteste beliggenheten i byen. Bort fra mørket og ut på Solsiden. Vi har fått vår egen jazzfestival eiller jazzfest som det heite her i byen, og  Trondheim jazzorkester er på statsbudsjettet. Jazzmusikeran kain bruke hel dagen til å spille, eller til å lage CDa, som bibliotekan kjøpe inn. Ingen træng længre å spæll dainsemusikk. Te å med jentan har begynt å spille jazz.

No e det crossover som gjeill. Det blir ikke ordentlig jazz før det høres ut som klassisk musikk og main har med fiolin og cello. Fin i klærn e dæm no å. Ingen har roinne brilla å skinnvest længer. Man kan like gjern skriv ein mote-anmeldelse som  musikkanmeldelse fra konsertan.  Jazzkonsertan har te og med begynt å start presis, til stor frustrasjon for alle oss som er vant til å komme ein time seinar einn annonsert.  Ingen røyke Borcum Riff længer. Det neste er vel at det bærre går an å kjøp gullerotsaft i baren.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Musikk