Kor vart det tå daman me hatt?

Svigerfar min drekk kakao i Palmen kvar lørdag. Hain meine at dæm
yngre generasjonan med dama hi svikta. No e det ingen me hatt
længer. Før hadd daman ailltid hatt. Kor har det blitt av
sositeten? Det e itj det samme live længer. Før va det faste folk
ved faste bord. Noe e det te å me mang lærlinga som servere ved
boran. Dæm huske itj fra forrige gang ka du bestilt, og main må
faktisk sei ka main ska ha, te min svigerfars forargels. Nånn fra
sositeten kain main jo sjå no å. Håkon Gullvåg, Håkon Bleken, men
itj samtidig.  Anne B. Ragde og andre kunstnera, men dama med
hatt e sjelden. Kunstneran hi alltid likt Palmen og Britannia.
Tidligar bodd  Wenche Foss, Alfred Maurstad,Per Aabel og ainna
teaterfolk der. Maestro’an som dirigert symfoniorkesteret bodd å på
Britania. No hi nettopp Britannia
hatt besøk av Jay-z og Beyonce. Verdens mest populære populær
artista. Kanskje hadd dæm tid til ein kakao i Palmen, sjøl om dæm
itj lågover? Men dæm hadd itj hatt, men hætt.

Palmenhaven med sin mauriske have har siden 17. mai
1918  vært byens storstue, med sin atmosfære av mykt bøyde
palmer, evig grøntgress og rislende springvann. Arkitekt Morten
Anker Bachke ble sent til Stockholm for å la seg inspirere av
vinterhaven på Gran Hotell Royal. Maken til betongsøyler som de i
Palmen hadde man knapt sett maken til. En blanding av ren upusset
betong og hugget betong.  Toppstykkene og den gjennomløpende
frise mellom dem er uvanlig vakkert formet med rik ornamentikk, noe
som neppe hadde latt seg gjennomføre uten hjelp fra steinhoggerne i
Domkirken. På grunn av lite dagslys, varme og tørr luft måtte
plenen i palmehaven spas opp og såes på nytt annenhver
måned. Svigerfar min drekk kakao i Palmen kvar lørdag.
Det hi han gjort i 25 år, sjøl om kakaoen aldri smake heilt likt.
Nånn ganga e det for my sukker, melk, kakao, eiller deinn e for
kaill. Det er rart hainn hi hoildt ut, svigerfar. Men det e nok
ting som e vær for ein franskmann i Norge, einn kakaoen i Palmen.
Veit dåkker forresten at Palmen har deinn billigste kakaoen i byen?
45 krona for ei kainne med påfyll. Det hi allti vorre levende
musikk i Palmen. Det va der dæm beste musikeran spælt, fordi det
var der dæm fikk bæst betalt. Borgerskapet va gla i klassisk
musikk. Dæm første åran va det piano og strykeorkester. Etter kvart
koinn mainn ”dine and dance”. På kveill`n vart orkesteret forsterka
med trompet, saksofon og tromma. I 1960 kom Benito Nava til Palmen
med Ceccoli´s orkester. Gruppa med italienera i lyse dressa poserte
med sine instrumenta, glattbarbert med håret sirlig kjemma bakover.
Det som skoill vårrå eit tre måneders engasjement vart te mang år.
Benito spælt på Britannia fram til
hainn starta sin egen restaurant  i 1978. Etter at  hainn
pensjonert sæ sang Trondheims Pavarotti ut Remakjedens navn som om
det skulle vært ein lidenskapelig arie og servert posesuppa og
pizza til heile familien til under hundrelappen for Reitan. Ein
ainnan Benito. Benito Buoso, eller Benny som hainn
vart kailt, spælt piano i Palmen fra 1961 og pensjonerte sæ i
februar i 2009. Benny vart ein gang oppsagt i to daga , men da
forlangt daman på stambordet like innenfor døra å få Benny
tebake, og sånn vart det! Det
va taffelmusikk i palmen, itj dainns. Dainns gjor main i
speilsalen. Under oppussingen i 85 va det stor bekymring hos mang
at det skoill bli dainnsegulv i Palmehaven. Det vart ein
tverrpolitisk protest. Det vart skreve om oppussinga på lederplass
i Adressa og i Akersgata. Dagblad-journalist Arne Hestnes skreiv at ӌ innby til
dans i Palmehaven er jo som å åpne kafé i Nidarosdomen”. Kanskje va
Hestnes inne på noe der som kuinna blitt en løsning på
gudstjenestekrisa? Dein 22. juli 1949 spist mor og far min
bryllupsmiddagen sin i Palmen.  Det e over
60 år sida no. Mamma huske at hu lytta te musikken, men far min va
itj så gla i å dainns. Dæm spist kylling. Det gjord mainn itj 
så oft når mainn kom fra Steinkjer.
Atpåte va det med franske poteta. Eiller pommes chips som det heitt
så fint deinn gangen.  Bægge spist kylling, i tillægg hadd dæm
ein pils og ein export, og to kaffe. Det vart te sammen 26 krona og
80 øre. Dæm hadd tatt toget te Trondheim for å gifte seg hos
dommerfullmektig Kåre Hellem. Dæm syntes det va stas å vårrrå i
Palmen. Det var nå ainna ein Kaffistova på Steinkjer. Dæm var 21 og
27 år. Far i brun dress. Mor hadd petitaruta drakt og stor kvit
hatt. Te å me daman fra Steinkjer haidd hatt på deinn
tia! Dette
kåseriet ble skrevet til
forestillingen “Trondheim 2009″ med Observatørene 

Reklame

Fedre

Juli og august har blitt dæm mest populære månan å få barn i. Årsaken kainn vårrå at barn som e født etter 31. august risikere å veint i to år før dæm har rett te barnehageplass, nå som  e krise for ferieavviklinga på St. Olavs.

Men det e jo helt perfekt for oss fedre, for da blir det pappapermisjon te våren, sånn som æ har hatt i år. Og våren e jo ei perfekt tid fer å få gjort uinna en del ting i hagen og te å få gjort oppussinga som må gjøres på huset.

Far min va ein av dæm førstan som trilla barnevogn på Steinkjer. Det va med dein eildste bror min i 1951. Fedre koinn gå ved sia av vogna og hjelp te i oppoverbakkan, men det va itj brukelig på dein tia at mainnfolka trilla alein. Far min starta forsiktig fram og tebake i gata, så utvida hainn med ein liten runde, før hainn våga sæ ned i by´n. Det vakt oppsikt og beundring hos nabokonan. Æ kain sjå for mæ kolles mainnfolkan smøyg sæ roint på gatan på Tyholt, Lade og opp i Blomsterby´n med hattn´ godt ned i painna og kraven på frakken brætta opp, mens dæm kjeint på følelsen av å vårrå dein første mainn i nabolage som va ute å trilla. Ein kriblanes speinning, men med eit sug av angst i  magan. Ka villa nabokailln sei?

No har vi kommi litt længer, men har dåkk lagt merke te at meinn trille med ei hånd?

E det for å skap litt distanse? Ja, æ e ute å trille, men æ e fortsatt uavhengig. Eller kjæm det fra bilkjøringa? Dæm tøffeste sjåføran har alltid bærre ei hånd på rattet! Eiller e det fordi vi har så lange fota?  Du sjer sjelden mødre som trille med ei hånd? Kanskje e dæm så sliten at dæm e nødt te å læn sæ på vogna med bægge heinnern?

Nånn mainfolk, sånn som ein av Norges rikeste investorer Jan Haudemann-Andersen, har itj fått med sæ dein revolusjonen som har skjedd sia far min begynt å kjør barnevogn på Steinkjer på 50-tallet. Hainn klart i høst å provoser på seg likestillingsminister Lysbakken og en stor del ainner med sin uttalelse te E24 i høst. Mens Lysbakken ønske offentlig arrangerte trillegruppa der fedre kain møtes og del erfaringa når dæm har pappaperm, spør Haudemann- Andersen: «Hvilken kvinne ønsker seg en myk mann, en som tar pappaperm?» Andersen sei at hainn itj like å sjå meinn trill barnevogn. Trebarnsfaren som snart veinte sitt fjerde barn, med dein profilerte fiolinisten, ekskjæresten te Kronprinsæssa og motedronninga Marthe Krogh, sei te E24 at ”en fødsel er fantastisk og det er naturlig for meg å være med på den, men jeg prøver alltid å få tid til en tur på kontoret, også på fødselsdagen”. Ifølge Haudemann-Andersen e det heiller itj vanlig å ta ut pappaperm i hains kretsa, og hainn syns det e underlig hvis ansatte vælge ein sånn løising.

Siden vi slapp så billig unna fødselen har vi meinn funne opp fleir spesialvogna sånn at vi å kain bli ordentlig sliten; joggevogna og sykkelvogna. Joggevogna kjæm med tre hjul, skivebrems og knastedækk. Klar for offroadvirksomhet. Dåkk har kanskje sjett dem? Fedran i kondomdrakt som drar forbi dåkk opp på Lian, i fuill fart inn i Bymarka med ein livredd pode foran i vogna. Eiller med glinsandes pulsklokka med GPS, sykkeldrakt og fancy solbrilla på dempa offroadsykla, mens dein lille bak i sykkelvogna sprutes ned av grus roindt Jonsvatnet. Om vinteren søv ungen i pulken, i en sky av fluropulver når far med høy fare for å pådra sæ hjerteflimmer pærse som før opp Grønlia og rundt Skjelbreia. Snart blir det ein egen øvelse i Birken. 5,6 mil med pulk.

Ainner late som om ailt e som før med å lag plata. No e det inn å lag barneplata i Trondheim. Aill som studert musikk på midten av 90-tallet lage barnemusikk no. Rasmus Rode, Jovan Pavlovic, Trondheim Sinfonietta, og Klaus Joackim Sonstad. På Øra studio, på kaia, der nomineres og vinn hain Jostein Andsnes Spellemainsprisa fer bæste barneplate gang på gang. Te å med på Værdal lage dæm barneplata. Når main itj længer for lov te å spæll rock, må main finn på nå så at kona syns det er greit at mainn fær på baindrommet om kveillan.

Når vi itj spring rundt i marka med ettåringen eller lage plata, så går vi på Zitrus lekeland i parkeringshuset på Solsiden, eller på Leo´s Lekeland på Tiller. 115 krona for poden, 40 krona for oss sjøl og 20 krona for kaffen. Ein lav pris for deinn vakre drømmen om å kuinn læs ei heil avis i fred og ro, mens poden sjølaktivisere sæ med aill dæm flotte leikeapparatan.  Ein vakker drøm, som blir knust kvar gang. Snart legg du i hoppeslottet med ein hylandes smårolling som akkurat har fått ein nyvunnen kamerat – i høvve. Av og te kainn mainn rækk å få ein følels av ro, og det e farlig. Når mainn har barn e følels av ro sjelden bra. Det er som regel da det skjer; ungen din på toppen av lekestativet står klar te å fly ut som en føggel. Eiller enda vær: Det går opp for dæ at du glømt å spør minstejenta om hu skoill på do. Du har som vanlig itj tatt med nå skiftetøy. Mødre har alltid med skiftetøy. Æ lure på om det e nå genetisk? Men bærsjlukta i bilen heim e ein lav pris å betal for at mainn fikk læst sportsbilaget i Adressa.

Før kuinn mainn trækk sæ litt tebake med avisa og pipa og kvil sæ litt på laurbæran etter at mainn hadd utført produksjonsjobben. No ska vi vårrå viktig fer barne heile tia. Vi har fått 12 uka fedrekvote, og meir ska det bli. Sjøl har æ første gang hatt 4 uka, neste gang 6 og så 10 uka.  Koffer har vi fått forlængelsen? Fordi at vi syns det e viktig at det tidlig etableres god kontakt mellom far og barn, og at fedran ska ha samme omsorgsansvar som mor. Men e det det som skjer? Nei da, mens far har pappapermisjon, tar mor ut feri, og familien reise te Thailand eller Gran Canaria. Der ligg far på stranda, mens mor tar seg av rutinan sånn som heim.

 – Vi meinn kainn gjærn få barn bærre ailt bli som før.

Dette kåseriet ble skrevet til forestillingen “Trondheim 2011″ med Observatørene 

Gran Canaria

Dette kåseriet ble skrev til forestillingen “Trondheim 2011″ med Observatørene 

I Trondheim e det mørkt, og sprængkaldt, så vi fer te Syden. Det e næsten billiger å reis te syden einn å vårrå heim med de strømprisan som har vært de siste vinteran. I 2011 økt reisesalget med 20 prosent fra Trondheim. Vi trøndera e heilt vill ætter å kom oss te det som av ein eiller ainna merkelig gruinn kailles Syden. Til og med i jula bytte vi ut Nisselue med palmesus. Æ og familien min dro te Gran Canaria 1. juledag 201o. For første gang på pakketur med ”all included” og bamseklubb. Før va det bærre pensjonistan som dro te Gran Canaria, aill vi ainneran backpacka te Malta, India og Afrika, men no føle æ at det går an å snakk høgt om at main har vært på Gran Canaria igjen, men det mulig at det bærre e ett aldringstegn?

Men i såfaill e itj det bærre æ som begynne å bli gammel. Trondheimssolistan, RBK og Henning Sommero drar dit. Og aill homsan drar te egen nakenstrand på Playa del Ingles  og for å besøk Yumbo Centret. Et av de største homsemekka i Europa. Også Bjørn Lyng fra Leksvik dro å dit, men hain lå itj bærre på strainna sånn som oss ainneran.

Hain bygd opp Timeshare anlegget Amfi-del mar, som til og med har strand med importert sand fra Karibien. Det e der RBK bor når dæm starte oppkjøringa te sesongen. Dæm træng vel det dæm som jobbe så hardt minst halve året. Til sammen drar over 250.000 nordmenn te Gran Canaria hvert år.

Å reise te Gran Canaria e litt som å dra på fjellet i Norge, bortsett fra at du itj træng å slit dæ opp et fjell. Men akkurat som på fjellet, så hilse aill Nordmeinn på hverandre. Her i Norge går vi omveier på butikken, hvis vi ser en nabo, mens på Gran Canaria hilse vi på aille Nordmeinn vi ikke kjenner. Det e utrolig kor trivelig vi blir bærre vi får litt sol på de vinterbleke fjæsan vårres. Vi møtes roint VG stativet. Avisa har et eget trykkeri på Gran Canaria som bare benytte solcelleenergi i produksjonen. Tænk det. Ved siden av VG i avisstativet står Se & Hør, så slipp vi å gå glipp av nåka av det som skjer hjæmm, og så  har vi masse å prat om med aille dæm nye norske bekjentskapan vi møte. Det er utrolig kor interessant det bli med nyheta fra Norge, bare main ska være ei uke i utlandet. Sammen med VG lægg vi Freia firkløver, brunost, Toro rømmegrøt og ailt ainna vi træng før vi rusle rolig tilbake te ”All included” lunsjen på hotellet. Lunsjen e litt som å vårrå på korpstur, med 80 unga som spreng fram å te bake mellom bordan å forsyne sæ med is fra buffeten.

På kveillen kaste far sæ ut i Lysløypa, sammen med nyvunni vænna fra Vestlandet. Vi starte kvelden med Fotbaill på Naboen, der sitt vi på samme bord som vokalisten i Ole Ivars og hælse på aill dæm som e her kvart år te samme tid. Ætter kampen følge vi lysløypa videre te Ola Nordmann og så te Svalbard kor dæm samman som satt på Naboen no sett.

Ætter ei stoinn går vi forbi plakaten om det kommende Lill-Babs showet og bort til Nye Trollstua. Restaurangen med det lille ekstra, før vi

avslutte kveillen på Sosialkontoret.

 

Dæm ainner karan betale itj for kvart glass dæm kjøpe, I lysløypa e det sånn at main skriv opp på bok, og så betale mainn før mainn reise heim te vinternorge.

 

De sofistikerte KanariTrønderan drar te Puerto Rico eller den pittoreske fiskelandsby´n Mogan, mens æ dro til Playa Ingles kor æ mått tramp mæ forbi fem kilometer med nakne mannfolk før æ fant ein plass kor æ kuinn behold badebuksa på. 320 soldager i året har gjort stranda te eit mekka for kvite forfrosne tyske og britiske mainnerompa

Når rompan itj ligg på Playa Ingles danse dæm på Yumbo-senteret som har 50 homseklubber. Her er det så my folk i drag at Lady Gaga, lett villa ha forsvunne i mængden. Her e det bamseklubb med Glory Hole og ailt du trøng for ei interessant natt på by´n. Sjøl va e meir  interessert i bamseklubben på hotellet, einn dæm på Yumbo-senteret.

Kona sa det va første gangen på 8 år at hu fikk læst ei heil bok i ferien. På bamseklubben møtt femåringen Sandra fra Sjetnemarka og fikk sin første forelskelse. Ennå snakke han om hu, og spør om når vi kan kjør til Sjetnemarka igjen. Størstejenta traff Cora fra Bergen, som i følge dattera vår kom fra et ainna land siden hun snakka så rart. Heldigvis kan dattera vår snakk aill språk.

Bamseklubb i ferien har komme for å bli i vår familie. Og snart e vi nok tebake på Gran Canaria, der det e itjnå å sjå som itj før har blitt sjett av ainner Trøndera, så det einaste det e nå vits å gjør e å slapp av, eiller å kle sæ naken å gå på homsestrainna og dains te Y.M.C.A heile natta. Hver sin smak.

Dongeribuksa

Dette kåseriet ble skrev til forestillingen “Trondheim 2010″ som Observatørene spilte på Dokkhuset før jul i 2010.

Æ kjøpe dongeribuksan min på Carlings på Mercursenteret. Æ føle mæ moderne når æ haindle på Carlings, og Stine-Marie, fra Paradise hotell,  sa for ei stuin sia i eit intervju i Dagbladet at det va der hu drømt om å jobb.

Æ prøve å følg med, å hold mæ oppdatert i klæsveien, men det e itj lett. Heldigvis får æ hjelp av Mercursenteret som har en ungdommelig profil med egen livsstilsblogg på sine hjemmesia. Der forteller de om aille de coole festene og hva man kan kjøp på sentre. Dæm har det utrolig praktisk nå ungdomman som kain hoild sæ oppdatert, te ei kvar tid. Det va annerledes før når vi mått veint på næste nummer av ungdomsmagasinan Topp, det svenske Okej eller Bravo for at vi koinn læs om ka som hadd skjedd på motefronten dæm siste ukene.

Bravo va på Tysk, så vi forsto ingenting av det som sto der, men vi kløppt ut bildan av Madonna og Samantha Fox. Dæm hadd hølåtte dongeribuksa, sånn at man så halve rumpa, i tillegg skuill aill ha store høl på knærn.

Aill vi som va ung-gutta på 80-tallet villa sjå ut som Morten Harket, så æ brukt aill sparepengan mine på å kjøp skinnreimer for å ha rundt håndleddet, i tillegg mått vi slit ut dongeribuksan vårres sjøl for å få høl. I dag betale ungdomman 1600 hundre krona fer å få ei dongeribuks me mytty høl.

Æ syns at buksan ska kost 500 krona, det va det dæm gjord før. Å hvis du kjøpt dæm på Binde fabrikkutsalg oppi Stod, så fekk du dæm te halv pris.

Men i nånn kultura e det respektløst å gå med hølåt bukse. Main fær itj te Afrika eiller heim te mora mi med høl på knærne. Da klippe hu eit firkanta høl og syr på lappe fra innsida, slik at hullet får ein fin og dekkende lapp. Det va vanskelig å sjå ut som Morten Harket heim hos mæ.

I tillegg så passa itj dongeribuksan. Mora mi hadd opplevd krigen og va opptatt av matauk, så det vart ætter kvart ailt fer mytty tå minstemainn. Det va før det va nåkkå som heitt Body Mass Index og vektklubben.no.  Æ hjalp te sjøl å. Æ ælska makaroni!  

Mora mi laga kjøttkak, med poteta, og så hadd vi makaroni i tillegg. Det va som om makaroni va ein grønnsak! Alltid hadde vi makaroni i tillegg. Men aill makaronien gjor at æ itj hadd dæm riktige proposisjonan te dongeribuksan. Æ va breiar, einn æ va lang. Mora mi klipt av buksan og sydd ein fin kaint nederst. Æ sleit, det va på 70-tallet det va inn med slængbuksa, itj midt på 80-tallet. Æ vart nødt te å putt buksa inn i sokkan.

Æ hadd kvite tennissokka med røde og blå stripa, utta på buksan. Utrulig nok vart æ ein trendsætter. Plutselig gikk fleir gutta i klassen med sokkan utta på buksa.  Og ætter ei stuinn gikk aill guttan på skolen sånn som oss og te slutt heile by´n. Aill hadd vi tennissokka med røde og blå stripa utta på buksan.

Rætt som de e så begynne ungdom på med det igjen, og da lure æ på kæm som va fer gla i makaroni dein her gangen?  

Trondheimsjazzen

Dette kåseriet ble skrev til forestillingen «Trondheim 2010» som Observatørene spilte på Dokkhuset før jul i 2010. Siden har den også blitt publisert i Jazznytt nr 03:2012.

No spælle dæm jazz i sola, på bæste tomta i by´n. I det samme huset som main spælle dein fineste klassiske musikken. Før spælt dæm jazz i kjelleran og på låfte. Og jazzmusikeran har blitt like sprekk og velkledd som bedriftslederan. Før hadd dæm langt hår, dæm drakk og røyka, og det som verre er. Da æ kom te Trondheim i 1992 vanka æ på jazzklubben i Lillesalen. Kjeller ´n på Olavshallen. Det gjor vi kvar helg vi som hadd langt hår, roinne brilla, skinnvæst  og som røkt pipe med Borcum Riff. Æ va me i jobbegjengen, så æ kom tidlig  – samtidig med musikeran. Det va musikera som John Pål Inderberg, Bjørn Alterhaug og Vigleik Storås. Dæm stæmt instrumentan og prøvd lyd, mens æ bar stola, heinta fram bardisken og drømt om å vårrå som dæm.

Men å vårrå me i arbeidsgjengen va itj så værst det heiller. Vi hadd gratis inngang, og det bæste va at etter konsertan va det jo itj nå vits i å sætt igjen et ølfat som det bærre va igjen en liten klunk i. Ryddinga gikk som ein leik. Og det siste som vart rydda va bardisken og vaktmesteren. Vaktmestera hate jazz. ”Det var et hælvete” sei trommeslager Kjell Johansen som begynte å spæll jazz i 1948. ”Dæm va etter dæ over ailt” sier Kjell. På dein tia mått main øv roint på skolan og Jazzmusikken vart kailt negermusikk. Det va Charlie Parker og Dizziy Gillespie som var dæm store, men det va itj så  enkelt dein gangen å hør på jazz, det va itj bærre å last dein ned på Mp3. Blaint dæm frælste va det Amerikanske jazzsendinger på Tysk radio mellom klokka tolv og ett på natta som va tingen. Plata og instrumenta mått main te Sverige for å kjøp.

I tillægg te å spæll konserta mått musikeran spæll te dains. På dein tia dainsa main te jazzmusikken.  Det va da main tjent pænga. Ein gang på 50-tallet tjent Kjell Johansen 1200,- kroner på ei romjul. Det var mye penger den gangen. På nyåret koinn Kjell  kjøp et helt nytt spisemøblement te kona, som plaster på såret etter at hun hadde vært heim alein med ungan fra julaften til 1. Nyttårsdag. Uten Samfundet hadd ikke Trondheim blitt noen jazzhovedstad. Bodega Band ble stiftet der i 1929 og Jazzklubben i Trondheim ble stiftet i 1950 i Knaussalen i samme huset.  På 50-tallet koinn man hør Trondheimsjazz på Hotell Cecil, på Bristol, og på Føniks. men etter at rocken kom i 1955 med Bill Haley´s «Rock around the clock”  mista jazzen  arbeiderklasseungdommen som no villa dains Rock. Jazzen vart intellektuell. Man skulle gjerne ha mørke solbriller, dress, pjatthatt og frakk med skrålommer. Det var plate-coveran til Chet Baker og ainner amerikanske stjerna som ført an. Velkledd var dæm før i tia å.

Da Bjørn Alterhaug kom te byen som lærerskolestudenten i 1966 var det jazzklubb på Astoria, men dein ailler viktigste plassen for aill som villa spæll jazz va Puben på Samfundet. På tirsdager var det jam, og etter stengetid fortsatt jammen på Musikerlåftet. Det var Låftet som va den tidas konservatorium

På 60 og 70 tallet va det å konserta på Kunstindustrimuseet. ”Jazz i museet”. Foran Hanna Ryggens bildeteppa  spælt blaint ainna Ben Webster, Joe Henderson og Dexter Gordon.  Etter vært ble Trubaduren et viktig sted for Trondheimsjazzen. Der gikk storbroren min på søndagan når han var innom byen. Det var et brunt sted med et blanda klientell, alkoholikere, sosialarbeidere, musikere og skuespillere i en salig blanding. Men jazzmusikken vart også tatt inn blaint fiffen, på Trøndelag teateret og der laga Bjørn Alterhaug, Tore Engstrøm, Per Husby og Carl Haakon Wasseland jazzmusikk tilPeer Gynt. Det va itj vanlig på dein tia at jazzmusikeran var tatt inn i varmen blaint teaterfiffen.

I 1979 starta Terje Bjørklund og Bjørn Alterhaug opp jazzlinja. Dein første jazzutdanningen i Norge. Det var langt fra enkelt å dra jazzen inn på konservatorie. Bjørklund og Alterhaug ble nødt til å ta ned lappan om at det va forbudt å spille pop og jazz på skolen sine instrument. Ein dag da  ein gammel ærverdig domorganist kom inn i et klasserom kor det lå en saksofon,  nektet han å undervis,  før saksofonen vart tatt ut av rommet.

Etter hvert fikk de også inn John Pål Inderberg som lærer på jazzlinja, ein cool fyr fra Steinkjer, som har bidrat sterkt te dein kvaliteten det e på jazzlinja i dag. I Namsos har Åge Aleksandersen fått ein egen statue, no e det på tide at John Pål får ein på Steinkjer. Da æ kom til byen på 90-tallet hørte vi jazz i Lillesal i Olavshallen, på Alex Jazzkafe, på Avantgarden, på Kjelleren og på Blue Garden. Ikke mye sollys på nånn av de plassene. Nå har jazzklubben flyttet til den flotteste beliggenheten i byen. Bort fra mørket og ut på Solsiden. Vi har fått vår egen jazzfestival eiller jazzfest som det heite her i byen, og  Trondheim jazzorkester er på statsbudsjettet. Jazzmusikeran kain bruke hel dagen til å spille, eller til å lage CDa, som bibliotekan kjøpe inn. Ingen træng længre å spæll dainsemusikk. Te å med jentan har begynt å spille jazz.

No e det crossover som gjeill. Det blir ikke ordentlig jazz før det høres ut som klassisk musikk og main har med fiolin og cello. Fin i klærn e dæm no å. Ingen har roinne brilla å skinnvest længer. Man kan like gjern skriv ein mote-anmeldelse som  musikkanmeldelse fra konsertan.  Jazzkonsertan har te og med begynt å start presis, til stor frustrasjon for alle oss som er vant til å komme ein time seinar einn annonsert.  Ingen røyke Borcum Riff længer. Det neste er vel at det bærre går an å kjøp gullerotsaft i baren.

HVORDAN SKAL OPPHAVSMENN TJENE PENGER I DEN DIGITALE ØKONOMIEN?

HVORDAN SKAL OPPHAVSMENN TJENE PENGER I DEN DIGITALE ØKONOMIEN?

Teksten er skrevet i samarbeid med Arild Hoksnes og Heidi Jakobsen.

1.0 INNLEDNING

Hør på denne sangen med VAMP: «Liten fuggel» . Tenk på at noen har laget melodien, noen har laget teksten og at noen (delvis de samme menneskene) spiller og synger den. Da er vi igang med å forstå hva en opphavsmann er. Ikke en artist, ikke en rettighetshaver, men en opphavsmann.

Teksten her er skrevet av Ingvar Hovland, og melodien av Øyvind Staveland. De er opphavsmennene.

Opphavsmenn er viktige personer i vårt liv – ta bort forfattere som Jo Nesbø og mye spenning forsvinner, ta bort manusforfatteren til «Downton Abbey» og vi har ingen serie å glede oss til søndag.
Hvordan skal disse menneskene tjene penger på det de skaper? Det er spørsmålet vi stiller i denne oppgaven. Vi skal straks presisere dette spørsmålet, men la oss først gå innom butikken.

På dagligvarebutikken Eurospar står det denne mandagen en rack fra Universal Music Norge. Racken inneholder Vamp’s siste CD som nå selges til kr.99.- blant bananer og kyllingfilet. For ikke så mange år siden fantes hverken plater eller bøker i dagligvaren, og CD-en kostet 199.- En så etablert artist som Vamp ville aldri ha blitt bydd til fals på denne måten. Musikkgiganten Universal lemper inn Vamp-CD-er og vi tenker: hvorfor? Kanskje er det for å tilfredsstille de siste CD-kjøperne? Kanskje er Vamps publikum fremdeles CD-forbrukere?

Så skriver Dagbladet 18.november at CD-en har solgt 100.000, 20.000 er digitalt nedlastet, og «Liten fuggel» er streamet 1 million ganger på Spotify.
Det er en underlig tid: Var ikke CD-en død? Vi tror dette uansett er de siste krampetrekninger fra CD-ens liv i Norge,  det er salmesangen i begravelsen til en hel industri, som nå har flyttet til det de håper vil bli et nytt himmelrike: Den digitale økonomien.

Vi tar i alle fall med oss handleposene, kjøper ikke CD-en, men setter på Spotify på I-phonen. Den kobler seg via bluetooth opp til bilens anlegg og unge Odin Staveland synger:
“Så kanskje synger du en sang
om himmelrik og fjerne land
om smale smaug og vilden vei
Om trygge havn og farbar lei”
Og våre 99 kroner gikk ikke til verdikjeden rundt CD-en. De gikk til abonnementet til Spotify, firmaet skapt av to ungdommer fra Sverige som fant en “farbar lei” da de sa: – Du skal ikke eie musikk lenger, du skal leie den.
Den sangen opphavsmennene; komponist Øyvind Staveland og tekstforfatter Ingvar Hovland har skapt, har en fot i en industriell økonomi og en fot i den digitale økonomien. Vi vet at opphavsmennene vil tjene mye penger på «Liten fuggel». Det er mer usikkert etter hvilken forretningsmodell de skal tjene pengene.

Den digitale økonomien er i stor grad knyttet til karrierene til disse to: Steve Jobs i Apple og Bill Gates i Microsoft. Bildet er fra 1997, på et tidspunkt da Gates hadde lansert sin berømte påstand: «Content is King». Jobs var mannen som ikke lenge etter fikk en hel musikkindustri til å danse etter sin egen pipe.
Kilde: Wikipedia

I 1996 skrev Bill Gates et essay under tittelen ”Content is King”. Gates hadde i dette essayet mange refleksjoner om digital økonomi som ennå i dag er gyldige: ”For the internet to thrive, content providers must be paid for their work.” Opphavsmenn må få betalt, sa Gates, og talte trolig først og fremst «for sin egen syke mor» – programvareutvikleren Microsoft. Opphavsmenn, fra programvareutviklere, redaktører, til forfattere og komponister, kjenner stadig mer uro for om de får betalt for det de har laget. Ikke engang  opphavsrettslovene ser ut til å hamle opp med alle aspekt i den digitale utvikling. Jussen henger ikke med. Mediemogulen Sumner Redstone, eieren av bl a Viacom og CBS er en krystallklar forsvarer av opphavsretten i den digitale økonomien. I en tale i 2007 sa hadde han dette direkte forsvaret av dagens opphavsmenn: “Think about it: You cannot pay the rent posting videos on You Tube…And most aspiring novelists do not aspire to self-publish. You cannot make it as a musician , you can’t make it as a filmmaker or a writer without…effective and enforced copyright legislation.”(Nå er ikke dette helt korrekt lenger: Du KAN tjene penger på å legge ut You Tube Videoer. Poenget er likevel det samme: Opphavsmenn må få betalt.)

I dag sier en svensk aktører følgende:
TROR DE UTEN INNHOLD VIL SLITE (Dagens Næringsliv 13.09.2012) Den store vinneren i morgendagens tv-marked vil bli den som sitter på de beste rettighetene, som for eksempel HBO. Etablerte distributører som Canal Digital, Get og Riks-TV som kun distribuerer andres innhold, vil derimot slite, spår tidligere sjef i svensk TV4, Jan Scherman. – Å eie innhold blir et av de viktigste spørsmålene for tv-industrien fremover. Det er der de store pengene finnes, sier han til den svenske avisen Dagens Industri.
En annen stor gruppe opphavsmenn er forfatterne, som også sitter med en fot i hver verden. Bokbransjen i Norge henger etter den internasjonale utviklingen på e-bøker. Det er ikke mange nordmenn som kan pynte seg med å ha gitt ut e-bøker, enten gjennom forlag eller som selvpublisering.

En av dem er Herodes Falsk, som i flere sammenhenger har spådd forlagenes død.

Vi skal nå belyse spørsmålet om opphavsmenns muligheter i den digitale økonomien, fordi dette spørsmålet er brennaktuelt for mange av disse aktørene. Det er også meget vesentlig for oss som forbrukere, fordi vi daglig konsumerer opphavsmenns materiale, og fordi det de produserer betyr noe for oss, enten vi vet det eller ikke. I vårt studium om teknologiutvikling og samfunnsendring er det et kjernespørsmål hvordan pengestrømmene vil gå, slik teknologiutviklingen arter seg. Arne Krokan har dette som utgangspunkt for sin bok «Den digitale økonomien» , der han sier at spørsmål om forretningsmodell plutselig er blitt viktige i en rekke bransjer som har hatt enkle og forutsigbare forretningsmodeller: «Hva slags forretningsmodell skulle de anvende på digitale tjenester? Hva skulle de ta betalt for? Hvordan skulle de ta betalt? Og hvem var det egentlig som skulle betale?»(Krokan, 2010, s. 17). Dette er de spørsmålene som opphavsmenn verden over stiller seg også, for de kommer nok ikke til å slutte å produsere sine tekster eller melodier eller sine manuskript. Men noe skjer, som potensielt kan rive føttene unna inntektene deres.

2.0 PROBLEMSTILLING

Et lite, mentalt bakbilde: Vi er ikke vant til å gå rundt og tenke forretningsmodell. Likevel har vi i hodene våre en bevisst eller ubevisst holdning til hva som er produksjon, hva en bedrift er, hvordan man tjener penger. Ta en liten titt på Chalie Chaplins «Modern Times» fra 1936.

Charlie Chaplins «Modern Times» er en bitende kritikk av industrisamfunnet slik det utviklet seg tidlig på 1900-tallet. Samlebåndet er et godt symbol på hvordan vi i over hundre år har forstått verdiskapning. Dette til tross for at mange mener vi har passert flere stadier av økonomi.

Arne Krokan (2010) skriver «at det i det digitale nettsamfunnet har vokst frem en nye økonomi. Dette er en blandingsøkonomi, der tjenester fra industrisamfunnet brukes side om side med nye digitale tjenester (Krokan, 2010 s. 16). Krokan skriver at økonomi tradisjonelt har vært et fag som har handlet om hvordan knappe verdier fordeles i et samfunn, og at dette har dreid seg om fysiske varer, som gull, diamanter eller landområder, eller det har vært tjenester (2010, s. 18).  Videre skriver Krokan at Marc Uri Porat (1977) på slutten av 1970-tallet viste hvordan verdiskapingen i samfunnet var i ferd med å skifte fra industri- til informasjonsøkonomi. Den digitale økonomien kan ses som en forlengelse av det som er kalt informasjonsøkonomi. ”Den er bitsens økonomi, en økonomi der fysiske ting er fraværende og der det tradisjonelle arbeidet i stadig større grad blir erstattet av selvbetjente tjenester på nett, av bits” (2010, s. 23) . Det betyr igjen at forretningsutvikling og forretningsmodeller for en stor del vil være forskjellig i forhold til industri- og informasjonsøkonomi, og at forfattere og komponister står overfor nye utfordringer i forhold til å kunne leve av sine åndsverk. Det avgjørende paradokset er at starten på Internett, midten på 1990-tallet, ikke ga oss noen forretningsmodeller som har vært holdbare. Et eksempel på dette er tradisjonelle mediebedrifter som fremdeles strever med å komme opp med forretningsmodeller som er holdbare.

VÅR PROBLEMSTILLING
I besvarelsen ønsker vi å diskutere hvordan opphavsmenn skal tjene penger i den digitale økonomien. Vår problemstilling er:
Hvilke utfordringer har opphavsmenn i den digitale økonomien knyttet til valg av forretningsmodell, og hvordan forholder et utvalg opphavsmenn seg til forretningsmodeller?

For å svare på hvordan opphavsmenn forholder seg til forretningsmodeller bruker vi tre caser: Vi har foretatt intervju av komponist og musiker Daniel Buner Formo, tekstforfatter Ingvar Hovland, og vi gjør et litteraturstudium av forfatter John Locke.

Avgrensning
Vi vil i denne besvarelsen avgrense problemstillingen til opphavsmenn, da vi mener at det er opphavsmenn som rammes hardest av den digitale økonomien. Det er mange som er rettighetshaver i følge åndsverksloven, og disse kan deles inn i tre hovedgrupper:
1) Opphavsmenn; skribenter, oversettere, komponister, arrangører, fotografer, billedhuggere, illustratører, kunsthåndverkere, redaktører og regissører.
2) Utøvende kunstnere; skuespillere, sangere, dansere, og musikere.
3) Produsenter; fonogram- og filmprodusenter, kringkastingsselskap og katalogfrembringere.

(Kilde: Clara.no)

Hvorfor er dette en viktig avgrensing? David Byrne skriver i artikkelen «The Fall and Rise of Music» (Wired) om at det finnes minst 6 måter for en plateartist å tjene penger på også i en digital økonomi. Han omtaler bl a en ganske kjent utvikling, nemlig 360-graders avtaler, der plateselskapet overtar hele artisten: «The artist becomes a brand, owned and operated by the label, and in theory this gives the company a long-term perspective and interest in nurturing that artist’s career.»

Madonna kan lage «360-graders-avtale» med Live Nation. Det er ikke alle forunt.

Dette handler om at rettighetshavere kan skaffe seg nye inntekter, så og si ved å skifte tyngden over på en annen fot. Madonna kan trappe opp som utøvende artist og gjennom honorarene hun genererer fra sceneopptredener kompenserer hun for tapet på digitalt salg. Men for opphavsmenn som ikke er utøvende kunstnerer samtidig, vil ikke dette være en opplagt løsning. «360-graders-avtaler» er også noe som er få artister forunt å få.

Metode
I og med at vi vil foreta intervjuer som en del av vår datainnsamling ble det naturlig å velge en kvalitativ metode. Metoden er forankret innen en hermeneutisk forskningstradisjon, der tolkning og forståelse av empiriske data står sentralt. Utgangspunktet for vår intervjumetode er det kvalitative forskningsintervju, forstått ut fra fra Jette Fogs bok: Med samtalen som udgangspunkt. Det kvalitative forskningsinteview (2004). Fog skriver at formålet med å gjøre et kvalitativt forskningsintervju er å få tak i de “betydninger”, som personer, ting og saker har for intervjupersonen, og de betydninger vedkommende ser i sin egen måte å forvalte sitt liv og sine betingelser på (2004). I utvikling av samtalen som profesjonell ferdighet må forskeren bruke de ressurser vedkommende har, med så mye omtanke og innsikt som mulig, men man må også være oppmerksom på sine mangler. Det er altså like viktig å være klar over sine egne holdninger og følelser, som å synliggjøre kunnskapsgrunnlaget og teoriene. Forskningsintervjuet kan variere i forskjellig grad av formalisering og strukturering, fra noe som kan minne om et spørreskjema, til den helt ustrukturerte og “frie” samtale. «Man kan aldrig på forhånd lære at stille de “riktige” spørgsmål, fordi det først i samtalens løb viser sig, hvad de rigtige spørgsmål er. Det, man til gengæld kan gøre, er at berede sit sind, så man er åben nok over for den anden person til å skønne, hvad “de rigtige spørgsmål” er. «(Fog, 2004, s. 105).
Vår intervjumetode kan sies å ha vært halvstrukturert. Intervjuene var på mange måter en “fri” samtale, samtidig som vi hadde et gjennomtenkt intervjuguide som utgangspunkt for de spørsmålene vi stilte. Ett intervju ble tatt opp digitalt (Buner Formo) hjemme hos ham, det andre (Hovland) ble tatt på telefon og tatt notater fra. Vi har gjennomlest Locks bok og trukket ut informasjon basert på samme spørsmålsliste som ble brukt i intervjuene.

3.0 TEORI

 Digital økonomi

Arne Krokan Foto:VG

I dag ser man en ny form for økonomi der verdien er bits og der handelen skjer over internett, noe som fører til at dynamikken i den digitale økonomien blir forskjellig fra varesamfunnets industrielle økonomi. Krokan (2010) sier at det digitale økonomien preges av increasing returns, nettverkseffekter og svært lave transaksjonskostnader. Increasing returns, økt utbytte, henspeiler på det at man ved digitale tjenester vil få økt utbytte ved at man får flere brukere/kjøpere, uten at man får noen ekstra utgifter med produksjon/distribusjon. Et eksempel er iTunes. Jo flere som kjøper en mp3-fil, dess mer tjener man uten at man har noen flere utgifter med produksjonen. Nettverkseffekter og transaksjonskostnader vil bli nærmere forklart lengre ned i besvarelsen.

Krokan har imidlertid også fått kritikk for begrepet ”digital økonomi”

Administrerende direktør i NorStella,  Arild Haraldsen skriver i sin anmeldelse av boka at det å si at digitalisering er en egenskap ved økonomien ikke gir mening. ”Grunnen til en bruker et slikt begrep er å sette det i relasjon til tradisjonell økonomisk teori, underforstått at den teknologiske utvikling og særlig Internett har skapt ny økonomisk teori.” I følge Haraldsen har denne utviklingen skapt en ny økonomisk teori. Han skriver videre at alle begrepene som Krokan bruker i boken  har oppstått til dels lenge før og helt uavhengig av Internett-utviklingen. Vi vil ikke her gå videre inn i diskursen om ”digital økonomi” som fagområde, da det ikke er rammer for dette i denne besvarelsen. Vårt hovedfokus er på opphavsrett og forretningsmodeller sett i sammenheng med den teknologiske utvikling og Internett. Vi velger å bruke begrepet Digital økonomi videre i denne besvarelsen.

Verdikjeder
Den tradisjonelle måten å se på distribusjon av varer og tjenester på har vært gjennom det Michael Porter kalte for verdikjeder (Krokan, 2010, s.160) Verdikjeder kan ses på som en lenke aktører som binder råvarer sammen med kunden som bruker det ferdigstilte produktet- alle ledd mellom råvaren og forbrukeren er derfor ett slags mellomledd.  Michael Porter er forfatter av en rekke bøker og artikler og er en av de mest siterte forfatteren innenfor økonomi og ledelse.

Prof. Michael Porter

Verdikjeden er et konsept fra ledelseslitteraturen som først ble beskrevet og popularisert av Michael Porter i hans bok fra 1985 , Competitive Advantage: Creating and Sustaining Superior Performance. En verdikjede beskrives der som en kjede av aktiviteter som et firma i en bestemt bransje utfører for å levere noe verdifullt (produkt eller tjeneste). Produkter  passerer gjennom aktiviteter i kjede og ved hver aktivitet produktet går gjennom får det økt verdi.  En verdikjede er en fysisk representasjon av de ulike prosessene som er involvert i produksjon av varer (og tjenester), og starter med råvarer og slutter med det leverte produktet (også kjent som supply chain).  Modellen under kan fungere som en visualisering av denne prosessen (ill. fra Wikipedia):

Verdikjeden kategoriserer de generiske, verdiskapende aktiviteter i en organisasjon. Den «primære virksomhet» inkluderer: inngående logistikk, drift (produksjon), utgående logistikk, markedsføring og salg, service støtte. Det man imidlertid ser i dagens digitale økonomi er at man beveger seg fra å analysere verdiskaping som en kjede men går mer i retning av å se på verdiskapingen som et verdinettverk.

Verdinettverk

En verdinettverk beskriver sosiale og tekniske ressurser i og mellom bedrifter. Nodene i et verdinettverk representerer mennesker (eller roller). Nodene er koblet sammen med interaksjoner som representerer materielle og immaterielle leveranser. Disse leveransene tar form av kunnskap eller andre immaterielle eiendeler og/ eller økonomisk verdi. Verdinettverk viser avhengighet, og står for den samlede verdi av produkter og tjenester. Selskaper har både interne og eksterne verdinettverk. Ill: Hentet fra News in the Internett Age (OECD, 2010, s. 87)

Nettverkseffekter

Krokan (2010) illustrerer nettverkseffekter med et eksempel der man finner opp en ny type mobiltelefonnettverk. I startfasen av prosjektet selges ti telefoner og ti abonnementer. Hvordan påvirker så salget av den ellevte enheten økonomien i dette prosjektet? Kostnadene for drifting av mobilnettverket øker ingen ting. Hvor mye øker så trafikken? Man vil kanskje i utgangspunktet tenke 10% med én abonnent til.  Svaret er mer enn 10% i og med at de gamle abonnentene nå vil ha en mer å ringe til. Det er en forutsetning her at alle ringer hverandre. Dette kaller Krokan Nettverseffekt (s. 50-51).

Transaksjonskostnader

Transaksjonskostnader forstår vi som kostnader som er forbundet med de ressursene vi benytter for å finne frem til de beste produktene og tjenestene. Man kan forstå transaksjonskostnader både ut fra et forbrukerperspektiv og fra et bedriftsperspektiv. I de senere årene er transaksjonskostnadene ved internasjonal handel redusert på en dramatisk måter både for den enkelte forbruker og for organisasjoner, som for eksempel kjøper deler til et produkt fra ulike land. Krokan skriver (2010) at ”Transaksjonskostnader er et fenomen som først ble beskrevet av økonomer på 50-tallet, og som er blitt mest kjent gjennom Oliver Williamsons (1981) Transaction Costs Economics.” (s. 69).
En annen måte å forstå transaksjonskostnader på  i forhold til en bedrift er i følge Krokan å kalle det for institusjonskostnader. Dette er en slags grunnleggende kostnader eller overhead som påløper fordi vi organiserer aktiviteter gjennom organisasjoner.
John Hagel III and Marc Singer (2000) skriver I sin artikkel  “Unbundling the Corporation” om interaction costs. Elektroniske nettverk gjør i dag at selskaper kommuniserer og utveksler data langt raskere og billigere enn noen gang før. Dette har skapt en systemisk reduksjon i samspillkostnader, som utgjør penger og tid brukt når varer, tjenester eller ideer utveksles. Interaction costs bestemmer hvordan bedrifter organiserer seg, samt hvordan de inngår avtaler med andre selskaper. Denne reduksjonen i Interaction costs forårsaker omorganisering av hele bransjer.
I forhold til transaksjonskostnader og forbrukere skriver Krokan at ”Økonomiske teorier om rasjonelle forbrukere forutsetter at vi handler på en måte som maksimerer vår egen nytte. Det kan bety at du vil kjøpe de billigste varene, eller at du vil ha de varene som gir deg høyest status, dersom du er opptatt av det siste.” (2010, s.72). Ut i fra denne forståelsen av oss forbrukere som rasjonelle tilsier også det at vi privat vil prøve å redusere transaksjonskostnader.

Noen kommer, noen går

Grunnlaget for de fysiske distribusjonskanalene forsvinner i den digitale økonomien. Mellomleddene i den gamle gamle verdikjeden blir borte og nye ledd oppstår. (Krokan, 2010, s.226) Dette ser vi gode eksempel på når bruken av Spotify og andre strømnings- og salgstjenester oppstår. Da kan vi møte aktører som Record Union, som opererer som nytt mellomledd, mellom rettighetshavere/artister og de nye distribusjonskanalene. Spotify bryter med behovet for å lage hele CD-er, du kan publisere en og en låt om du vil (disaggregering), gamle mellomledd forsvinner (disintermediering) og nye oppstår (reintermediering).

Forretningsmodell

Mange forfattere har foreslått ulike definisjoner av begrepet forretningsmodell, eller  business model. En beskrivelse av  en forretningsmodell er en form for overordnet forretningssystem, som gir en måte å klassifisere ulike prosesser i en bedrift på og en måte å klassifisere bedrifter på. En kan kanskje også se på det som er måte bedriften tar betalt for sine produkter og tjenester. Eller vi kan se på det som er måte bedriften tar betalt for sine produkter og tjenester.

Mange av de klassiske forretningsmodell er blitt utfordret eller revet i stykker av den digitale økonomien. Det dukker derfor opp en rekke initiativ og foregår en god del tenkning rundt nye forretningsmodeller, som gjerne er basert på “gamle modeller”. Ett eksempel er Alexander Osterwalder og Yves Pigneur (2009) som bruker begrepet “The Business Model generation”. I sin selvpubliserte bok hevder de at forretningsmodell er viktigere enn noen gang. For Osterwalder og Pigneur er forretningsmodell nå en tvingende nødvendighet, der hele generasjoner altså må ta stilling på nytt til hvordan forretningsvirksomhet skal foregå. I selve utgivelsen av boken brukte Osterwalder og Pigneur 470 medarbeidere i 45 land til å jobbe i nettverk, og gjennomførte en ny foretningsmodell i arbeidet med boken.

Osterwalder har også utviklet et nytt verktøy for forretningsmodellering kalt Business Model Canvas. Kurs i dette verktøyet tilbys nå av Innovasjon Norge.

Scott M. Shafer, H. Jeff Smith og Jane C. Linder skriver i artikkelen “The power of business models” (2004) at de ved en litteraturgjennomgang i etablerte publikasjoner i løpet av årene 1998-2002 avdekket 12 definisjoner. Ingen av disse definisjonene, har blitt akseptert fullt av næringslivet, og dette kan skyldes at definisjonene kommer fra så mange ulike perspektiver (dvs. e-business, strategi, teknologi, og informasjonssystemer). På tvers av disse 12 definisjoner, kan man finne 42 ulike forretningsmodell komponenter; unike byggesteiner eller elementer.
Siden man ikke har noen allment akseptert definisjon av en forretningsmodell foreslår Shafer, Smith og Linder selv en definisjon. Denne definisjonen er styrt av følgende to prinsipper:
1. definisjonen  bør integrere og syntetisere tidligere arbeid på området.
2.  definisjonen bør være enkel nok slik at det kan være lett å forstå, kommunisere og huske.
Med denne bakgrunnen definerer de en forretningsmodell som en representasjon av en bedrifts underliggende kjernelogikk og strategiske valg for å skape og fange verdi innenfor et verdinettverk. Definisjonen omfatter fire sentrale begreper:
Verken verdiskaping eller verdiskaping skjer i et vakuum. Shafer, Smith og Linder viser til Hamel (2000) og hevder, at verdiskapning både skjer i løpet innenfor et verdinettverk, som kan inkludere leverandører, partnere, distribusjonskanaler, og koalisjoner som utvider selskapets egne ressurser.  De mener at dette konseptet er relevant for bedrifter av alle slag. (s. 200 -202)

I teorien skilles det mellom forretningsmodellen og strategi selv om det til en viss grad henger sammen. Mens en forretningsmodell gjør lettere analyse, testing og validering av en bedrifts strategiske valg, er det ikke i seg selv en strategi. I en tilbakeskuende sammenheng er strategi ofte sett på som et mønster av valgene som er gjort over tid. Oftere, derimot, er strategien vurdert på en fremtidsrettet måte, der man ser strategien som en plan, en visning som er relatert til valg av kurs. Shafer, Smith og Linder skriver at strategi handler om å gjøre valg, og at forretningsmodeller gjenspeiler disse valgene og deres operasjonelle implikasjoner. De lette analysene, testing og validering av årsak-og-virkning relasjoner som strømmer fra de strategiske valg som er gjort. I noen tilfeller kan ledere best effektuere dette ved å direkte oversette ett sett med strategiske valg i en enkelt forretningsmodell, som de deretter analyserer, tester og validerer. I andre tilfeller kan ledere ønske å vurdere en rekke forretningsmodeller samtidig, som hver representerer et sett med strategiske valg før de tegner en konklusjon om den beste forretningsmodell for deres organisasjon. (2004, s. 203)

Krokan skriver at utviklingen av nye forretningsmodeller hele tiden vil skje i samspill mellom teknologiutvikling og sosiale prosesser, mellom nye redskaper og arbeidsprosesser, mellom ny bruk av teknologi og hva denne bruken fører med seg i ulike sosiale sammenhenger. (2010, s. 180- 181).
Krokan (2010) beskriver fem typer forretningsmodeller knyttet til dagens digitale økonomi.

Amazon er en aggregator – som har til oppgave å bringe mange leverandører sammen og tilby disse i ett grensesnitt

• Agoraen, inspirert av de gamle greske torgene, er virksomheter med selvstendig økonomisk kontroll og lite integrasjon mot andre aktører i verdinettverkene. Eksempler kan være finn.no og eBay.
• Aggregatoren har om oppgave å bringe mange leverandører sammen og tilby disse i ett grensesnitt. Den gamle detaljhandlen er typiske eksempel på aggregatoren, og på nett finner vi dem som Komplett, Elkjøp, Amazon og Haugen Bok
• Verdikjeden er en klassisk organisasjonsmodell.
• Allianser er nettverk av aktører som samarbeider uten at de er underlagt en sterk hierarkisk kontroll, slik som i verdikjedene. For eksempel plugginn-moduler til Facebook.
• Infrastrukturvirksomhet, de som bygger plattformen som gjør alle de andre tjenestene mulig. For eksempel Telenor, Netcom, Skype.

(2010, s. 226-228)

For å svare på vår problemstilling har vi i denne bevarelsen tatt utgangpunkt i de åtte komponentene og nøkkelspørsmålene som beskrives av Kenneth C. Laudon og Carol Guercio i E-Commerce: Business, Technology, Society (2009). Disse spørsmålene er grunnlaget for de intervjuene vi har foretatt med opphavsmenn og for vår analyse av John Locke. Det hadde vært mulig å valgt andre forretningsmodeller som grunnlag for besvarelse av vår problemstilling, men vi opplever at Kenneth C. Laudon og Carol Guercio stiller noen sentrale spørsmål knyttet til en forretningsmodell og har derfor valg disse spørsmålene som grunnlag for våre intervjuer.

E-Commerce (Laudon &Traver,2009, s.  62)

1. Verdimålsettinger – Hvorfor skal kunden kjøpe av deg?
Dette spørsmålet handler om hvordan du skaper verdi for kundene, og om hvordan du kan få lojale kunder. Et virkemiddel som Apple har brukt er såkalte “lock-in-effekter”, som I-tunes var.

Dette er for mange et litt vanskelig spørsmål i all sin enkelhet, og det finnes en rekke forsøk på å tydeliggjøre spørsmålet:

2. Inntektsmodell – Hvordan vil du tjene penger?
En slik modell beskriver hvordan firmaet vil tjene penger, og produsere en avkastning på investert kapital. Virkemidler har blant annet vært annonsering, abonnement, div. transaksjonsmodeller, salgsmodeller eller for eksempel affiliate (videreforhandler) modell. Det er imidlertid mulig å bruke flere modeller, og mange av de mest vellykkede bruker flere modeller (for eksempel Amazon).
3. Markedsmulighet   – Hvilket marked tenker du å betjene, og hva er størrelsen?
Dette handler om å se på karakteristika med markedsrommene du angriper: Størrelse, omsetning og profiler, men også særpreg ved markedet som handler om livsstil (vi har dårligere tid, og mange foretrekker ett-klikks løsninger).
4. Konkurranse – Hvem er de andre aktørene i markedet?
Dette er de tradisjonelle spørsmål rundt hvem konkurrentene er. Hvilke er nåværende og mulige konkurrenter, og hvor stor konkurransen er i dag?
5. Konkurransefordel – Hvilke spesielle fordeler bringer du til markedet?
6. Markedsstrategi – Hvordan tenker du å promotere produktene/tjenestene dine for å nå ditt marked?
Det kan være partnermodell, annonsemodell, oppmerksomhetsstunt, sosiale nettverk – og du kan forsøke å beholde kundene dine ved for eksempel å personifisere tjenestene, bruke nettverkseffekter og kontinuerlig forbedre tjenesten.
7. Organisasjons-struktur – Hva slags organisasjon behøver du for å gjennomføre forretningsplanen?
8. Management-team – Hva slags erfaringer og bakgrunn er viktige for lederne i din organisasjon?

4.0        Case – Intervjuer

Litt om juss

Det er i sammenhengen nødvendig å ha med seg det juridiske aspektet for opphavsmenn. Opphavsmenn har opphavsrett, og denne retten er forankret i lovverket. (I Norge: Lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk m.v.) Den grunnleggende paragrafen for den økonomiske forvaltningen er § 2. Den sier at opphavsretten gir “enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.” Det er straffbart å bryte opphavsretten. Dette gjelder nasjonalt og internasjonalt. Dette er de forholdvis enkle forventningene mange opphavsmenn praktiserer etter i dag. Det er med loven i hånd eiere av opphavsrett prøver å stoppe utnyttelsen av deres rettigheter i en digital verden.
Dette strenge rapporteringsregimet om bruk og omsetning av åndsverk framstilt på skiftende fysiske produkter (fonograf, steinkake, vinyl, CD) er grunnen til at åndsverkslovgivningen internasjonalt og nasjonalt kan hevdes å være upåvirket av teknologiske endringer, helt fram til midten av 1990-tallet. Det er enkelt å påpeke en vesentlig endring fra da – mangfoldiggjøring av åndsverk går fra det analoge, taktile til det immaterielle digitale univers.

Professor i rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo, Jon Bing sier de juridiske løsningene ikke greier å følge tempoet i den teknologiske utviklingen: “Ta fildeling. Det er på vei ut og erstattes av strømningstjenester. Da dukker det opp spørsmål knyttet til betaling når du strømmer musikk, filmer eller TV-serier. Her har vi et godt nok lovverk for rettighetsspørsmål i åndsverksloven”. (Aftenposten, 23.10.2012 Tajiks juridiske hodepine). Er lovgivningen god nok til å verne om opphavsmenns rettigheter i nye digitale formater? Trolig ikke i sin nåværende form, og alle ser ut til å vente på EU for å begynne å legge puslespillet med revidering av Åndsverksloven.

Opphavsmenn er vant til å få betalt for hver gang åndsverket deres blir framstilt eller framført. Det er fundamentet i den tradisjonelle forretningsmodellen de bruker.

TRE OPPHAVSMENNS HOLDNINGER TIL FORRETNINGSMODELLER

INGVAR HOVLAND

Lærer og tekstforfatter Ingvar Hovland, en ganske anonym opphavsmann til årets låt i Norge: Liten fugl med Vamp? Hovland er en av Vamps tekstforfattere bl a sammen med lyrikeren Kolbein Falkeid. VAMP har hatt flere store slagere på norsk: «Tir’ na Noir» med tekst av Falkeid, og «Månemannen» med tekst av Hovland.

Ingvar Hovlands mest kjente tekst før suksessen med «Liten fuggel»: Månemannen, her med Kringkastingsorkesteret og VAMP.

DANIEL BUNER FORMO

Daniel Buner Formo (f.1978) fra Trondheim er komponist/låtskriver og musiker. Han er utdannet ved den renommerte Jazzlinja ved musikkkonservatoriet, NTNU og ved Kungl. Musikhögskolan i Stockholm . Formo har etablert seg som en stilistisk nyskapende og dedikerte musiker som blant annet trakterer piano, synther og Hammond-orgel. Han er musiker og komponist innenfor et bredt spekter av musikk, fra improvisert og skrevet samtidsmusikk, jazz og pop, samt elektroakustisk musikk.

JOHN LOCKE

Engelskmannen John Locke er den bestselgende forfatteren av 16 bøker i fire forskjellige sjangere. Locke har publisert verkene sine selv og er en av få som har solgt millioner av eBøker. Den første eBoka ble solgt i mer enn 1 million eksemplarer, og det på 5 måneder.  Locke var den 8. forfatteren i verden som solgte og distribuerte over 1 million bøker selv gjennom nettet, og det har gjort at han har blitt den første egenpubliserte forfatteren som topper listene både i Kindle og Amazon. Dette har gjort han til The New York Times best selgende forfatter. Han har vært omtalt i Wall Street Journal og Entertainment Weekly.

1 Hvorfor skal kunden kjøpe av deg?

Locke:

• Segmentering: Han skriver ikke for alle, men jobber bevisst med segmenter av litteratur som kanskje ikke blir regnet som kommersielle nå til dags – f eks cowboylitteratur. Segmentene hans var i utgangspunktet av begrenset størrelse. Han var imidlertid dyktig i forhold til å finne akkurat de riktige segmentene, og nettopp cowboybøker var ett slikt segment.

• Tilgjengelighet: Det ble etter hvert viktig for Locke at bøkene hans kun ble publisert som eBøker, samt at de var tilgjengelige og enkle å få tak i. Locke mente det var av stor verdi for kundene å kunne kjøpe boken raskt, slik at de kunne begynne å lese så snart de ønsket.

• Pasjon: For Locke var det viktig å publisere for sin egen forfengelighet. Dette tolker vi som en pasjon for å skrive, som er en verdi leseren vil oppfatte.

Hovland:

• Artister trenger tekster: Kundene til Hovland er artister som trenger tekster.

• Fleksibilitet: En vesentlig grunn til at han får kunder mener han er hans fleksibilitet, hans åpenhet for innspill og evne til samarbeid. “Liten fuggel” er et godt eksempel der han har jobbet i team med Øyvind og Odin Staveland.

Formo:

• Personlig stemme: Sier at det er hans ”personlige stemme” som er grunnen til at kundene skal velge ham.

• Allsidighet: Som musiker er man nødt til å være allsidig, hvis man ikke har et så stort marked  i en av delene man holder på med, at man klarer å leve av den alene.

2.      Hvordan lever du (av din musikk og tekst idag) som opphavsmann i dag?

Locke:

• Enormt volum: Vi må anta at Locke er mangemillionær som forfatter, dersom salgstallene og kalkylene er korrekte. Å selge millioner av bøker, gir millioner av kroner.
• Nytt priskonsept: Ved å prise sine bøker til 99 cent fikk kjøper en følelse av at han hadde gjort et ”crazy” godt kjøp. Regnestykket John Locke fant ut var at han tjener 35% på bøkene han selger for 99 cent (35 cent overskudd) og 70% for bøkene han selger for $4.99 ($3.50 overskudd). Det vil si at for 10 solgte bøker med 35 cents royalty gir $ 3.50 pr kunde, mens for 1 solgt bok for $3.50 gir det royalty på $3.50 pr kunde. (Locke, 2011).

Hovland:

• Opphavsmann: 1/3-del: ⅓ -del av hans inntekter kommer fra arbeidet som opphavsmann, ⅓ er som lærer (2 dager i uken) og ⅓ som musiker. Han tar normalt ingen honorar for å skrive en tekst normalt.

• TONO er innkreveren: Han forventer at opphavsrettene forvaltes gjennom TONO ved at de innmeldes, og at det rapporteres inn fra bruken av tekster på konserter. Et svakt ledd er at noen artister ikke lager gode nok rapporter. Ellers stoler han på at TONO tar seg av innkrevingen.

Formo:

• Opphavsmann ca 1/3-del: 60-70% av inntektene kommer fra spillejobber, resten fra opphavsrettspenger.
• TONO er innkreveren: Har ingen nøyaktig oversikt, men får en relativt høy andel av sin inntekt som rettighetspenger som komponist fra Tono. Det er imidlertid ikke nok til å leve av i seg selv. Å spille live er viktig. En god del av Tono-inntektene kommer også som et resultat av live-spillingen. Inntektene fra Spotify er mikroskopiske. Formo sier at Tono-strukturen fungerer godt. I forhold til framtiden tror han ikke at rettighetssystemet vil forsvinne. Han er mer usikker på om TV og radio vil eksistere som de er i dag. Det vil ha stor betydning, i og med at radiospilling er en god inntektskilde i dag
• Offentlig støtte er også svært viktig for Formo. Han sier at det er omtrent bare i Norge hvor det er mulig å leve av jazzmusikk på denne måten, uten å ha en annen jobb i tillegg som finansierer jobben som musiker.

3. Hvilket marked tenker du å betjene i framtiden, og hva er størrelsen? Hva gjør du for å øke markedet ditt?

Locke:

• Hele verden er åpen for den som har en plan: John Locke viser til at en forfatter som publiserer sine bøker selv har alle verdens muligheter i markedet. Alt handler om å ha en plan. Locke fikk aldri innpass i et forlag. Han skrev ikke godt nok. Han spurte derfor seg selv hvorfor? Som businessmann trodde han ikke på at det var fordi han skrev for dårlig. I forlagets øyne var dette grunnen. Men Locke mente at hadde han den beste forretningsplanen så kunne han i realiteten skrive så dårlig han bare ville. Han utnyttet mulighetene i markedet på en annerledes måte. En måte som gjorde at han fant frem til akkurat den riktige målgruppen, og han var veldig klar på at fant han den riktige markedsføringsstrategien så ville han lykkes.

Hovland:

• Nettverket: Han fortsetter å jobbe med de som spør og han har registrert ca 300 tekster for en rekke svært kjente, norske artister. Han stoler på nettverket og ryktet. Men i begynnelsen oppsøkte han aktiv for eksempel Øyvind Staveland i VAMP og tilbød ham tekster.

Formo:

• Markedet er potensielt globalt: Men da må du være en god selger. For å få til dette må man ut å spille, for å gjøre musikken kjent. Problemet er at det ikke er nok å være flink musiker eller god komponist. Man må også være en talentfull selger. Man må talent for salg og dette må man må bruke masse tid på. Det er noe som vil gå ut over det man egentlig har lyst til å holde på med.
• Ha flere prosjekter i sving: De som klarer seg bra er de som er flinke til å skaffe seg nettverk, og som hver gang de er ute å spiller en plass også selger seg inn med et nytt prosjekt. Å ha mange prosjekter i sving slik at man komme tilbake uten å bruke seg opp er viktig.
• Være smalere: Paradoksalt nok kan man tenkt på dette med å øke markedet ved å bli ”smalere” og finne en nisje som ingen andre har. Slik kan man øke markedet ved å skille seg ut, fra andre som gjør ”det samme”. Dette kan være særlig gjeldende i forhold til et globalt marked. Han tenker derfor nå mer på å spesialiserer seg, og jobbe for å finne seg sin nisje.

4.      Hvem er de andre aktørene i markedet?

Locke:

• Konkurrentene er ikke et poeng: Ordet konkurranse blir sjeldent nevnt i boken. Vi kan kanskje sammenligne Lockes tankegang med idretten: Man får ikke gjort noe med konkurrentene, kun deg selv og dine arbeidsoppgaver, som er hans relasjon til sitt publikum og hans måte å formidle sitt budskap til akkurat det segmentet som ønsker å lese hans verk.

Hovland:

• Konkurrentene er ikke et poeng: Det er mange tekstforfattere, ofte er de både komponister/tekstforfattere og artister (singer-songwriter), men han har ingen følelse av direkte konkurranse.

Formo:

• Trang nisje: Innenfor de faste arrangørene er det bare et begrenset antall jobber. Formo tror at det er  ulike publikumsgrupper som går på konserter innenfor ulike sjangere. Han sier at jazzmusikken kanskje skremmer bort en del publikummere, som ikke er spesielt interessert, fordi musikken ikke alltid er like ”publikumsvennlig”.

5 .           Hvilke spesielle fordeler bringer du til markedet?

Locke:

• Forretningsmodellen: Han selger sine bøker for 99 cent. Mange skjønte ikke at dette var mulig. Ukjent var det også å publisere uten forlag eller agenter. Fordelen Locke hadde var at han hadde opparbeidet seg en klar forretningsmodell for hvordan han skulle markedsføre seg og vinne sine lesere.
• Førstemann: John Locke hadde var at han var av de første som publiserte eBøker. E-bok var og er fortsatt en ny verden for mange forfattere. Forlagene henger etter i utviklingen. Mye på grunn av lover, regler og vanskeligheter for å se verdien av endringer.

Hovland:

• Unngår å komme i konkurranse med sine kunder: Det er kanskje en fordel å ikke være artist selv, du kommer ikke i konkurranseforhold, men blir kanskje brukt som musiker.

Formo:

• Allsidighet og instrumentvalg: Han sier at han får dobbelt så mange jobber, eller mer, enn vokalister som ikke får komp-jobber. Det er svært f¨som ringer og trenger en vokalist ekstra. Formo har mulighet til å gjøre mange forskjellige jobber.

6 .     Hvordan tenker du å promotere produktene/tjenestene dine for å nå ditt marked?

Locke:

• Bygge opp sin kundegruppe: –  “I love people, especially authors, but my job as a writer is to write books and build my audience” (John Locke, loc 497).
• Bruke blogg og Twitter: John Locke hadde en klar og tydelig forretningsmodell og markedsstrategi på hvordan han skulle selge flest mulig bøker.
• Klar markedsstrategi (i fem punkter): Skriv den beste boka du kan, opprett internettside, opprett blogg, markedsfør bloggen, e-publiser boken.

Hovland:

• Bygger videre på sitt nettverk, og gjør ikke noe spesielt utover det.

Formo:

• Gode omtaler: Tror det er viktig er det å få gode omtaler i renommerte publikasjoner. Han opplever at det virker for andre og for seg selv.
• Mange spillejobber: Få  mange spillejobber, ”over alt” og å spille på mange festivaler. Formo har liten tro på effekten av for eksempel å bruke Twitter til å markedsføre seg. Formo tror dette virker i forhold til å være i folks bevissthet, men at dette også  kan ”slå seg selv i hodet” og at publikum blir lei. Formo har sin egen webside og er på Facebook, men dette er mer av “nødvendighets grunner”. Man er nødt til å ha en plass på nettet der folk kan få mer bakgrunnsinformasjon.

7 .     Hva slags organisasjon behøver du for å kunne leve av/tjene penger i ditt marked?

Locke:

• Publiseringspartner: John Locke hadde en samarbeidspartner som hjalp han med publiseringen av eBøkene. Hun het Claudia og jobbet for firmaet Telemachus Press. Dette var kun til hjelp når eBøkene skulle publiseres.
• Aggregatoren: Da Amazon først kom ut med eBøker var utviklingen i gang. Kundene slapp å gå til butikken, men kunne laste de ned på noen sekunder. Man slapp all form for post og porto og man kan bære med seg hundrevis av bøker uten at det veier noe mer “enn en bok”.

• Nettverkseffekter: En leser i denne sammenheng vil være en som sprer budskapet til sine venner som igjen sprer til sine venner. For John Locke betyr dette at en tapt leser kan være mange tapte kjøpere. Derfor var han avhengig av å være grundig i jobben med å markedsføre og bygge opp sitt publikum for å få solgt det volumet han ønsket.

Hovland:

• TONO:  er avgjørende for Hovland, og han stoler på dem.
• Plateselskap: CD-salg gjennom plateselskap har så langt vært viktig, men nå vet han ikke helt hva som skjer. Han er en smule bekymret om hva som blir igjen av framføringer gjennom strømning, og har registrert noen utbetalinger som er nesten mikroskopiske. Han trenger også at kundene er gode på å innrapportere konsertframføringer.

Formo:

• Egenadministrator: Det går sinnsykt mye tid på administrasjon. Sikkert mer en halve tiden går til å skaffe jobber og administrere det man har fått. Hvis man skal få jobber må man også skaffe del-finansiering selv. Søknadsskriving tar mye at tiden.
• Selger: Man kunne trengt noen til å administrere og til å gjøre salgsjobben, som de færreste er flinke på. Dette er det svært vanskelig å få til med mindre man allerede har et så stort og betalingsdyktig marked, slik det allerede nesten går av seg selv. De som allerede er godt kjent og som har et stort publikum kan få noen til å ta denne jobben for seg.

8.      Hva slags erfaringer og bakgrunn er viktige for lederne i din organisasjon (evt. deg)?

Locke:

• Gi kundene det han lover: Det viktigste for John Locke var å gi kundene det han lovet. For å lykkes har han vært helt avhengig i å satse.
• Våge å mislykkes: Han tapte $25 000 på feilsatsing før han fant riktig vei. Vi kan på mange måte si at Locke var kaptein på egen skute; han styrte spillet og relasjonen til kunden. Denne kapteinsrollen hadde kjøperen respekt for. Han hadde en slags kapteinsrolle som kjøperen hadde respekt for.

Hovland:

• Gode tilbakemeldinger: Det er viktig å sørge for gode tilbakemeldinger på de tekstene han leverer. Noen ganger er han for snar med å levere fra seg en tekst, og da blir det ofte heller ikke gjennomgått skikkelig nok av artisten.

Formo:

• Organisering: Tror ikke det ville vært særlig nyttig med et kurs i organisasjonsbygging,  markedsføring eller lignende. Han sier at han omtrent vet hvordan markedet fungerer. Det er bare at det er vanskelig å få gjort ”alt”.

ANALYSE

Vi ser at de norske opphavsmennene har en forventning til at verdikjeden skal fungere – de er bekymret for endringene der. Typisk for dette er forventningene til at TONO eller et plateselskap skal kunne greie å håndheve innkreving på vegne av opphavsmenn. Ingen av opphavsmennene er fremmede for at elementer i verdikjeden er i oppløsning, for eksempel ved at du kan selvpublisere eller ved at deres åndsverk faktisk blir sendt i en strøm på Spotify. Inn i denne tradisjonelle verdikjedetenkning går også observasjonen på at “noen”, for eksempel organisasjoner som TONO eller ildsjeler i samme faget, eller artister som bruker deres materiale tar ansvaret for at pengene kommer inn. Det er et interessant poeng at når du skal publisere noe på Spotify eller Itunes bruker de fleste det som kan kalles et nytt mellomledd, som distribuerer låter ut i nettverkene. Et slik er Record Union (record union.com). Uten at de norske opphavsmennen synes å være bevisst det, foregår det altså en disintermediering, der mellomledd forsvinner og  en reintermediering, der nye mellomledd oppstår, i nettopp denne prosessen.
John Locke har erstattet den tradisjonelle verdikjeden med et verdinettverk. Han bruker personer til å hjelpe seg, for eksempel publisher til å tilrettelegge for utgivelser, men er frikoblet fra verdikjedens “tvang”. Hans forretningsmodell handler om å legge en helt ny prispolitikk og utnytte transaksjonskostnadene, ved å bruke aggregatoren Amazon. Han er en del av “The business model generation” og sier at “plan er alt.” Hans markedsstrategi går ut på å bruke nettets en-til-en-verdi – ved Twitter og blogg til å bygge forventninger og salg. Han er også helt åpen på at han ikke nødvendigvis skriver godt, men har heller ikke bruk for forlag da han ikke oppfatter dem som nyttige for seg.
De to norske opphavsmennene har en stor tiltro til innkrevingsmodellen gjennom rettighetsorganisasjonen TONO. Implisitt er det en tillit til at jussen greier å henge med i utviklingen, og at Åndsverksloven vil fungere også i ny økonomi. De ser også at strømningstjenesten Spotify kaster veldig lite av seg. De norske opphavsmennene kan sies å være trygt forankret innen logikken fra en industriell verdikjede, begge er urolig for hva som skjer når CD-en forsvinner og  begge forventer endringer, men har ingen klar plan utover det.

5.0    Avslutning og Konklusjon
I denne oppgaven hadde vi som mål å diskutere hvordan opphavsmenn skal tjene penger i den digitale økonomien. Vår problemstilling var:
Hvilke utfordringer har opphavsmenn i den digitale økonomien knyttet til valg av forretningsmodell, og hvordan forholder et utvalg opphavsmenn seg til forretningsmodeller?
For å svare på hvordan opphavsmenn forholder seg til forretningsmodeller bruker vi tre caser: Vi har foretatt intervju av komponist og musiker Daniel Buner Formo, tekstforfatter Ingvar Hovland, og vi gjorde et litteraturstudium av forfatter John Locke.

Utfordringene

• De tre opphavsmennene er bevisst på at de gamle forretningsmodellene er under press. Det vil si at de kjenner til både utfordringene med å tjene penger, og mulighetene som den digitale økonomien åpner for.
• Den digitale økonomien er utvilsomt opprivende for opphavsmenn, og valget med å se dette som en trussel ligger snublende nær. Det er imidlertid et spørsmål om hvor stort behov det er for å foreta endringer, for de norske opphavsmennene. Så lenge opphavsrettighetene fungerer som i dag er kanskje ikke behovet tilstede, men hva hvis dette inntektsgrunnlaget forandrer seg vesentlig?

Hvordan forholder opphavsmennene i våre case seg til forretningsmodeller?
Her skiller de tre ganske tydelig vei, ikke minst fordi Locke framstår som en forretningsmann, mens de norske er kunstnere:

• John Locke sier at en ny forretningsmodell, med vesentlig nye grep, er både avgjørende for suksess, og en stor mulighet for hvem som helst. En plan er alt, sier han. Locke er nærmest påståelig på at kvalitet ikke er avgjørende for en opphavsmann, så lenge han greier å bygge og pleie relasjonen til sin lesergruppe.
• Locke tar i bruk effekter fra den digitale økonomiens verktøykasse,  slik den er beskrevet i teorikapitlet, og framstår nesten som en fullbyrdelse av en ny forretningsmodell.

• For de to norske opphavsmennene er det en stor tiltro til innkrevingsmodellen gjennom rettighetsorganisasjonen TONO. Implisitt er det en tillit til at jussen greier å henge med i utviklingen, og at Åndsverksloven vil fungere også i ny økonomi. De norske opphavsmennene kan sies å være trygt forankret innen logikken fra en industriell verdikjede. Det betyr nok ikke at norske opphavsmenn generelt er passive i forhold til til utviklingen innenfor den digitale økonomien – for eksempel er Bjørn Eidsvåg opptatt av å være “synlig” på Twitter.
• Det er også tydelig, og ikke spesielt overraskende, at det er lite bevissthet om begrepet “forretningsmodell” for en del opphavsmenn. Det er en bevissthet på hvordan penger kreves inn, og inntektsstrømmer tradisjonelt oppstår, og de norske opphavsmennene har en tiltro til at innkrevere som TONO vil gjøre jobben.

• Det ytres en viss skepsis til egen lyst og evne til å drive med salg og markedsføring, selv om Formo tydelig ser at noen er flinkere til å markedsføre seg selv, f.eks. gjennom sosiale media.

Hvordan skal så opphavsmenn tjene penger?
Det kan ut fra vårt materiale virke som om de to norske opphavsmennene har to valg akkurat nå:
1) Gjøre radikale grep a la John Locke for å innovere forretningsmodellen, ta kontroll og være villig til å jobbe mot enkeltpersoners behov for å kjøpe dine tjenester. Det vil med andre ord si bli mer markedsorientert, bruke mer tid på å dyrke den digitale økonomiens muligheter. Dette kan trolig bli en stor utfordring for disse opphavsmennene som i utgangspunktet ikke ser på seg selv som “selgere”.
2) Styrke og støtte den juridisk forankrede innkrevingsmodellen som TONO står for.

Markedets størrelse er et poeng vi ikke har belyst i særlig grad. Våre opphavsmenn fra jazz og norskspråklig visesang har et annet utgangspunkt enn en engelskspråklig forfatter av underholdningslitteratur. Det blir også et vesentlig spørsmål om det lar seg gjøre å opprettholde inntekter som opphavsmenn innenfor ulike kunstområder, uten en vesentlig statsstøtte.
Vi har ikke nok grunnlag til å foreskrive den ene eller andre medisinen. Det vi likevel tror er at ingen av tilnæringsmåtene vil være den eneste riktige. De radikale grepene kan kanskje virke godt for den som er først ute, men ikke for nr 34 i rekken. Det er ikke sikkert at den som gjennomfører de radikale grepene, selv vet hva som virker eller ikke.
Det er også en mulighet for at industriell logikk i forretningsmodeller kan være mer seiglivede enn mange tror, og at det kan gå generasjoner før vi ser de store endringene.
Det er flere svakheter i vår analyse:
Selve begrepet forretningsmodell er ikke etablert i tenkningen hos opphavsmenn. Det kan gjøre at vi behandler deres innsikt feil, eller ikke får fram relevant informasjon. Det viste seg også å gjennomføre avgrensingen opp mot den rene opphavsmann Det kan tenkes at det går noen skillelinjer i materialet som ikke vi har fått fram, for eksempel er John Locke en “gründertype”, mens nordmennene er typiske “kunstnertyper”. Da kan det reises tvil om validiteten av empirien.
Det vi uansett er helt enige om er at vi trenger mennesker som skaper følelser og innsikter slik tekstforfattere, komponister og andre opphavsmenn gjør. Vi blir utrolig fattige uten dem, og derfor må vi jobbe for at de ikke blir fattige av å gjøre oss rike til sinns.

KILDE OG LITTERATURLISTE

Aftenposten, 23.10.2012 “Tajiks juridiske hodepine”

Byrne, D. (Jan, 2008). «The Fall and Rise of Music» (Wired)

de Wit, B. and Meyer, R. (2010). Strategy: Process, Content, Context – An International perspective, 4rd edition, Cengage Learning.

Fog, Jette. (2004). Med samtalen som udgangspunkt: Det kvalitative forskningsinteview. København: Akademisk Forlag.

Gates, Bill. (3.1.1996). ”Content is King”. Essay publisert på Microsofts sider, arkivert av web.archive.org. Essayet kan også lastes ned her

Hagel, J III and Singer, M. (2000) “Unbundling the Corporation”, HBR OnPoint Enhanced Edition.

Krokan, Arne. (2010). Den digitale økonomien. Gyldendal Forlag.

Laudon, K.C & Traver, C.G.(2009). E-Commerce: Business, Technology, Society. Upper Saddle River. N. J. : Pearson Prentice Hall

Locke, John. (2011) How I sold 1 million eBooks in 5 months. Telemachus Press

OECD. (2010). News in the Internett Age: New Trends in News  Publishing, OECD Publishing.

Osterwalder, A og Pigneur, Y. (2009). Business Model Generation: A Handbook for Visionaries, Game Changers, and Challengers. Amsterdam: selfpublished.

Porter, Michael. (1985) Competitive Advantage: Creating and Sustaining SuperiorPerformance. New York: The free press, a division of Simon & Shuster Inc.´

Shafer, S.M, Smith, H. J & Linder, J.C. (2004). “The power of business models”, Kelley School of Business, Indiana University.

“CONTENT IS KING” – men det skal ikke koste oss noe

– Du kan ikke betale husleia de med å poste videoer på You Tube. Dette er et utsagn fra en amerikansk mediemogul fra 1994. En annen skrev i 1996: – For at internett skal vokse, må innholdsleverandørene bli betalt. Begge sa: – Content is King. Problemet er at innholdsleverandører, eller opphavsmenn, fremdeles ikke aner hvordan de skal tjene penger i den digitale økonomien.

I 1996 skrev Bill Gates et essay[1] under tittelen ”Content is King”. Gates hadde mange refleksjoner om digital økonomi, som ennå i dag er gyldige:: ”For the internet to thrive, content providers must be paid for their work.” Opphavsmenn, fra programvareutviklere, aviser, til forfattere og komponister, kjenner det på pungen at det er blitt stadig verre å få betalt for arbeidet sitt. Ikke engang de mektige opphavsrettslovene som gjelder internasjonalt, greier å hamle opp med den digitale utvikling.

Kan de ikke bare tjene penger på en annen måte da? – Bruk You Tube, publiser selv! Mediemogulen Sumner Redstone, eieren av bl a Viacom og CBS er en krystallklar forsvarer av opphavsretten i den digitale økonomien. I en tale i 2007 [3] sa hadde han dette direkte forsvaret av dagens opphavsmenn: “Think about it: You cannot pay the rent posting videos on You Tube…And most aspiring novelists do not aspire to self-publish. You cannot make it as a musician , you can’t make it as a filmmaker or a writer without…effective and enforced copyright legislation.”

Forstår brukerne av innhold, at innholdsproduksjon har en kostnad, og at noen eier det produktet de forventer å få konsumere?

Arne Krokan (2010) skriver i sin bok Den digitale økonomien at det i det digitale nettsamfunnet har vokst frem en nye økonomi. Dette er en blandingsøkonomi, der tjenester fra industrisamfunnet brukes side om side med nye digitale tjenester (Krokan, 2010: 16). Krokan skriver at økonomi tradisjonelt har vært et fag som har handlet om hvordan knappe verdier i et samfunn, og at dette har dreid seg om fysiske varer, som gull, diamanter eller landområder, eller det har vært tjenester (2012: 18).  Videre skriver Krokan at Marc Uri Porat (1977) på slutten av 1970-tallet viste hvordan verdiskapingen i samfunnet var i ferd med å skifte fra industri- til informasjonsøkonomi. Den digitale økonomien kan ses som en forlengelse av det som er kalt informasjonsøkonomi. ”Den er bitsens økonomi, en økonomi der fysiske ting er fraværende og der det tradisjonelle arbeidet i stadig større grad blir erstattet av selvbetjente tjenester på nett, av bits” (Ibid: 23). Det betyr igjen at forretningsutvikling og forretningsmodeller for en stor del vil være forskjellig i forhold til industri- og informasjonsøkonomi, og at forfattere og komponister står overfor nye utfordringer i forhold til å kunne leve av sine åndsverk.

Det er ingen tvil om at det har blitt økte utfordringer med å kunne tjene penger på opphavsrett til bøker og musikk i et samfunn der man kan laste ned musikk fra Internett uten å betale for den f.eks fra theopiratbay.se eller man kan kopiere en digital som en venn eier. Før kunne man også låne den fysiske boka, men da var det slik at bare en person kunne lese boka. Nå kan man kopiere boka slik at flere kan lese den samtidig. Da er det jo ikke så vanskelig å ”låne” bort en bok. Men hva da med forfatteren av boka? Hvordan kan man tjene penger som forfatter, hvis det er så enkelt å kopiere boka videre? Man har prøvd ulike måter å unngå dette på ved å innføre kopisperrer og ved låse musikk og bøker til ulike programmer og filformater, men det er alltid et smart hode der ute på nettet som klarer å bryte disse sperrene og som raskt sørger for å spre framgangsmåten på hvordan man gjør dette.

Det avgjørende paradokset er at starten på Internett, midten på 1990-tallet, ikke ga oss noen forretningsmodeller som har vært holdbare.

Problemstillingen koker ned til å finne nye forretningsmodeller, og det kan hende at vi ser konturene av dem nå, f eks strømningtjenester som Spotify. I musikkbransjen har vi klare eksempler på viktigheten av å ha gode forretningsmodeller. Men hvordan har musikkbransjen taklet konkurransen og har bransjen taklet endringen?
Krokan skriver i boken “Den digitale økonomien” om utviklingen av forretningsmodeller og nye tjenester, og hvordan vi skal skape samspill mellom teknologiutvikling og sosiale prosesser. (Krokan, 2010: 180) I oppgaven skal vi gå dypere i hva forretningsmodeller er, hvorfor det er viktig å ha gode, utviklede forretningsmodeller og hvordan vi benytter oss av dem. I oppgaven ønsker vi å diskutere ”Hva opphavsmenn (komponister og forfatter) må  ta hensyn til i dag, hvis de ønske å tjene penger på sitt åndsarbeid i den digitale økonomien? Og hvilken forretningsmodell bør de velge?” – altså hva skal leveres, til hvem, hvordan og hva med pengestrømmen? Er forretningsmodellene i musikkbransjen så utviklet at de tåler endringen som har skjedd og endringer som også vil skje i fremtiden?
Hvordan posisjonerer vi oss i forhold til konkurrenter hvis vi ikke har forretningsmodeller?
Hvordan skal vi klare å utvikle forretningsmodell som vil gi økt verdiskapning på dette området? Hvilken strategi skal benyttes for å komme dit vi ønsker? I en digital verden som vi lever i vil rettighetsspørsmålet være sentralt når vi skal diskutere nye forretningsmodeller. Hvilke rettigheter skal opphavsmenn ha for musikk eller videoer som er delt på nettet? Kan vi kreve å få noe tilbake i en verden der vi deler i skyen?
Er commodities en utfordring for opphavsmenn i musikkbransjen? Hva skal vi gjøre for at kundene skal benytte den ene tjenesten vs den andre. Har det noe å si for meg som forbruker hvor musikken kommer fra så lenge den låten jeg ønsker å høre blir spilt.

---

[1] Content is King – Bill Gates 3.1.1996 Essay publisert på Microsofts sider, arkivert av web.archive.org.
[2] Se bl a talen “Copyright is Even More Right in the Digital Age” fra 22.8.2006
http://www.tvworldwide.com/showclip.cfm?ID=7266&clip=2
Og Foredrag ved Boston University School of Law and College of Communication 18.9.2007. http://www.bu.edu/buniverse/view/?v=a0R7b5b
[3] Keynote tale til Dow Jones’ og Nielsens Media and Money Conference i New York November 2007, referert i Forbes.com

Utdanning i det digitale samfunnet – på tide å gjenfinne fronesis?

Er måten det blir tilrettelagt for læring innenfor dagens utdanningssystem foreldet? Og hva skal vi gjøre innenfor utdanningssystemet for å holde tritt med den digitale utviklingen? Hva gjør vi når N-generasjonen kommer i videregående og på universitetene?

Arne Krokan skriver på sin blogg (26.01.2012) om at mange institusjoner i samfunnet opplever en konflikt mellom den «gamle» måten å gjøre jobben på, og en manglende fornying av prosesser og arbeidsformer. Som et eksempel på noen som har tatt inn over den nye digitale tidsalderen, og som har funnet ut at framtiden ikke er ved universitetet, skriver Krokan om Sebastian Thrun som var professor i kunstig intelligens ved Stanford. Sammen med Peter Norvig i Google har han skapt et åpent studietilbud i artificial intelligence (AI) ved Stanford som er blitt tatt av 160 000 studenter, flere enn alle andre professorer i AI i hele verden utdanner til sammen. Thrun og andre som arbeider med læring har skjønt at vi står oppe i et paradigmeskifte. Vi kommer til å lære på helt andre måter enn tidligere og det må vi begynne å utnytte jo før jo bedre.

Arne Krokan referer i sin bok Den digitale økonomien (s.44) til Don Tapscott (Tapscott, 1998, 2008) og Marc Prensky (Prensky, 2001) sine beskrivelser av den nye generasjonen ungdommer som vokser opp. Tapscott kaller dem for n-generasjonen, n for nettsamfunn, mens Prenskykaller dem digital natives, i motsetning til digital immigrants. Professor Wim Veen ved Delft university of technology (Veen, 2006) kaller dem for homo zappiens. Disse hevder at denne generasjonen lærer på en helt annen måte enn man gjorde tidligere. Dette er generasjonen som har vokst opp med digitale verktøy og som vet hvordan de skal utnytte teknologien. Tapscott lister opp åtte områder der han ser endringer i hvordan N-Generasjonen lærer i forhold til hvordan vi andre lærer;

• From linear to hypermedia learning
• From instruction to construction and discovery
• From teacher-centered to learner-centered education
• From absorbing material to learning how to navigate and how to learn
• From school to lifelong learning
• From one-size-fits-all to customized learning
• From learning as torture to learning as fun
• From teacher as transmitter to teacher as facilitator (Tapscott, 1998).

Blogger Lisa Stornes skriver også om utfordringer knytte til bruk av IKT i undervisningen i sin blogg. Hun problematiserer også disse påstandene om n-generasjonen. Hun viser til flere undersøker som går imot den oppfatningen at de digitale innfødte er de mest kompetente nettbrukerne. Selv om den yngre generasjonen er fortrolig med bruk av pc og Internett, så bruker de kun de mest grunnleggende søkeverktøy og besitter ikke de kritiske og analytiske ferdighetene til å vurdere den informasjonen som de finner på nettet. Med dette som bakgrunn vil jeg hevde fronesis må vektlegges i framtidens skole. Fronesis vil jeg sette i sammenhengen med kildekritikk, evne til å finne de interessante kildene på nettet og evne til å søke ny kunnskap. Bernt Gustavsson (2000) skriver i sin bok Kunskapsfilosofi: tre kunskapsformer i historisk belysning om episteme, techne og fronesis. Episteme kommer fra gresk og betyr, vitenskap, viten, kunnskap. Disse begrepene er knyttet til ulike kunnskapsgrunnlag om hvordan kan man skiller sikker viten fra tro. Man kan finne sporene til disse kunnskapsformene i filosofiske tekster fra Platon og Aristoteles og fram til i dag. Bernt Gustavsson (2000) kaller Episteme for den teoretisk-vitenskaplige kunnskap, techne for praktisk-produktiv kunnskap, og fronesis for praktisk klokskap. I dag vektlegger det norske utdanningssystemet i alt for høy grad Episteme. For at man skal klare å tilpasse systemet til n-generasjonen må man legge mer vekt på fronesis. I dag er det svært enkelt å være Wikismart. Krokan (2012, s. 187) beskriver begrepet Wikismart som en variant av street smart. Metaforen henspiller både på at informasjonen er lett tilgjengelig på Wikipedia, og at mange benytter dette i sosiale situasjoner der de har behov for å he ne viss innsikt i et emne, noe som kan ses som en slags digital parallell til streetsmart. Dette gjelder også for n-generasjonen som er vokst opp med hypertekst, ikke bøker og aviser i papir. Skal man få en hensiktsmessig skole og utdanning i framtiden må man se på hvilke digitale ressurser sitter inne med og tilpasse utdanningen i forhold til det, man må også se på hvilken kompetanse arbeidslivet og samfunnet trenger i sin helhet – praktisk klokskap.

Deling på nett – havner vi på luksusfellen?

Vil Facebook gründer Mark Zuckerberg  bli nødt til å ta inn over seg at vekst har begrensninger?

Dette er et temaet Paul Boutin skriver om i Technology review, published by MIT, i januar/februar i år.Boutin er blant annet skribent for New York Times og bidragsyter til Wired, Boutin skriver i sin tekst  om loven i forhold til deling på nett. Han bruker Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg sitt utsagn om at hvert år, i overskuelig fremtid, vil mengden av informasjon du deler på nettet dobles. Denne loven sies å være matematisk avledet fra data i Facebook. Loven er også modellert ut fra Gordon Moores lov, som ble unnfanget av PC-prosessor pioner i 1965. Moore hevdet at det annethvert år ville bli mulig med dobbelt så mange transistorer montert på en chip, slik at prosessorkraft ble billigere.

I sin tekst skriver Boutin om flere banebrytende egenskaper som har blitt utviklet av Facebook slik som ”Like” knappen. Denne oppgraderingen til Open Grap (se «You Are Ad,» mai/juni 2011) har vært et viktig bidrag av ”Facebook” i forhold til friksjonsfri deling. En annen fremtredende implementering er musikk-streaming tjeneste Spotify, der man nå automatisk kan legge til detaljer på Facebook om hver sang man hører. I de to første månedene av friksjonsfri-deling ble mer enn 1,5 milliarder «listens» delt gjennom Spotify og andre apps.

Bekymringer for personvernet er imidlertid et stadig tilbakevendende tema i samfunnsdebatten, blant annet i kjølevannet av at Facebook og andre sosiale media blir i stand til å innta og behandle mer av våre personlige data. Vår trang til å dele ser imidlertid ut til å vunnet så langt. Potensialet med GPS-utstyrte mobiltelefoner for til en hver tid å kunne angi vår plassering er en ny utfordring for personvernet. Hva skjer hvis vi får en annen politisk ledelse med andre idealer, enn dagens demokrati?

Boutin problematisere i sin tekst hvor langt utviklingen kan gå i forhold til informasjonsdeling på nett. Har Zuckerberg rett? Hvor mye informasjon om våre venner klarer vi å ta inn over oss? Uansett hvor gode de sosiale mediene organisere informasjonen om våre vennet og hvor delikat der legger dem fram for oss, så har vi bare et visst antall timer i døgnet til å følge med. I dag er loven om sosial deling en nyttig måte å tenke på fremveksten av sosiale databehandling, men til slutt, vil virkeligheten gjør den foreldet?

Denne tematikken er også noen Arne Krokan berører i boka den Digitale økonomien, tematiser som nettverkseffekter. Dette illustrerer Krokan med et tenkt eksempel med oppfinnelsen av en ny type mobilt nettverk. Han bruker et eksempel der man finner opp en nye type mobiltelefon nettverk. I startfasen av prosjektet selges ti telefoner og ti abonnementer. Hvordan påvirker så salget av den ellevte enheten økonomien i dette prosjektet? Kostnadene for drifting av mobilnettverket øker ingen ting. Hvor mye øker så trafikken? Man vil kanskje i utgangspunktet tenke 10% med én abonnent til.  Svaret er mer enn 10% i og med at de gamle abonnentene nå vil ha en mer å ringe til. Det er en forutsetning her at alle ringer hverandre. Dette kaller Krokan for nettverseffekt (Krokan, 2010, s. 50-51).

Er det noe problem nettverkseffekter i en ny digital økonomi?

Det finnes mange etiske utfordringer knyttet til delingen av personlig informasjon på nettet, men akkurat i denne teksten fokuserer jeg på reklamemuligheter knyttet til sosiale media som Facebook og nettbutikker som Amazon. Kanskje har du allerede lagt merke til forslagene om å kjøpe andre bøker og CD-er når du handler i Amazone, og hvorfor får du de se det utvalget av reklamer som du gjør i Facebook? Dette er et resultater av hva du har kjøpt tidligere og den informasjonen du har lagt ut om deg selv på nettet. Før du neste gang inviterer inn en ”venn” til Linkedin eller Facebook bør du kanskje også reflektere over nettverkseffekten. Eller trenger du det? Det koster jo ingen ting å melde seg inn. Kanskje er det ikke så ille med en  målrettet annonsering? Det kan jo også være fordelaktig både for meg, og annonsør, at de annonsene som kommer i min retning faktisk er annonser for produkter som jeg kan interesser meg. Heller det enn avisenes annonsebillag med ”hummer og kanari”, som ikke interesserer meg. Utfordringene med dette kan vi imidlertid få et glimt av på Luksusfellen, der vi ser hvor lett det er å bli ledet ut i fristelsen. Tenk på det før du trykker ”like” neste gang… Er jeg for eller mot? Jeg er agnostiker.

En ny forfatterøkonomi – samfunnets danningsnivå på retur?

I Prosa nr 4/11 skriver Arne Krokan et essay om “den nye forfatterøkonomien”. Essayet omhandler hvordan ulike typer bøker utvikles eller faktisk også blir borte når de blir til digitale tjenester, og om hvordan mye av det som skrives blir til under helt andre økonomiske regimer enn det tradisjonelle.
Det er en spennende utvikling Krokan skisserer i sitt essay. Jeg vil i dette blogginnlegget belyse tematikken i Krokans blogg sett i forhold til danningsnivået i samfunnet.

Medieprofessor Jostein Gripsrud har gjort en Bourdieuinspirert undersøkelse av den kulturelle kompetanse til studenter i Bergen i 1998 og 2008. På bakgrunn av denne undersøkelsen hevder Gripsrud at bergensstudentene får stadig dårligere kulturell kompetanse. Krokan skriver i den nye forfatterøkonomien at «Bøker, slik vi kjenner dem i dag, er ektefødte barn av industrisamfunnet. (…). Denne industrien ble til i en tid da det var knapphet på annet å lese enn bibelen og andre religiøse tekster, i en tid da vi skulle bygge et kvalitetssikret utdanningssystem for å utdanne arbeidere til det nye industrisamfunnet og i en tid da vi hadde fått ideen om at alle i Norge burde utdannes til å bli ”gagns mennesker”, slik at de ble i stand til å bidra til oppbyggingen av et godt samfunn».  Hva skjer med tanken om ”gagns mennesker” som skal bidra til oppbyggingen av et godt samfunn når den nye måten å tilegne seg kunnskap blir gjennom blogger som denne?

I essayet skisserer Krokan er framtid der forfatterne må tenke nytt i forhold til hvordan de skal få inntekter av sin tekst. Forlagene må omstille seg og bokproduksjon er blitt en commoditytjeneste. I dag har forlagene og bokhandlene fortsatt en betydning i forhold til folks lesevaner, og for bare noen få år siden hadde bokklubbene stor innflytelse. Jeg var selv medlem av en bokklubb for noen år tilbake, men i dag føles ikke det relevant. Jeg spør: «Hva skjer med kvaliteten på litteraturen med overgangen til en ny forfatterøkonomi?» Nå kan vi alle sende ut mengder med tekst gjennom digitale media, slik jeg gjør akkurat nå gjennom denne bloggen. Denne bloggen er imidlertid ikke kvalitetssikret av noen. Det har ikke vært noen leser fra et forlag som har gitt meg tilbakemeldinger på denne teksten eller som har lest korrektur på det jeg har skrevet. Det har heller ikke vært noen kurator fra en bokklubb med hovedfag i litteraturvitenskap og god kjennskap til området digital økonomi, eller tilsvarende, som har lest teksten. Det er bare jeg som er ansvarlig for kvaliteten på det som er skrevet her.

Jeg hørte et innlegg av Jostein Gripsrud på konferansen kulturledelse, kulturpolitikk og publikum, fredag 28. september, der han sa noe meget klokt om NRK. Da man i gamle dager bare hadde en radio- og TVkanal i Norge var det «stor sjanse for at man kom over ett eller annet man ikke viste at man likte».  Med dagens TV og internett har man alltid muligheten for å klikke bort det man ikke liker fra før. Det vil si at man også kan la være å bli eksponert for noe nytt, som man ikke viste fra før. I sitt konferanseinnlegg «Studenter og kultur før og nå» der Gripsrud gikk gjennom sine funn i de to undersøkelsene viste han at de bergensstudentene som hadde høy kulturell kapital forsterket sin posisjon i og med at de både gjennom sine media og nettvaner fulgte flere anerkjente mediekanaler, tidsskrift etc. De med lav kulturell kapital ”forsteinet” også sin posisjon ved å følge Hotel Cæsar og spille World of warcraft . For Gripsrud var dette et argrument for å beholde NRK lisensen jmfr debatten i disse dager.

Hva skjer med litteraturens kvalitet uten forlag, bokhandlere slik vi kjenner dem i dag og bokklubber?